Våryre yngel

Smeltevannet fosser rundt oss. Om ettermiddagen må jeg nesten ha vadere på meg for å bevege meg inn på barnehagens område. Ungene er klissklass og lykkelige med sølete solbriller og røde kinn. Det er herlig med vår.
Og med våren spretter litt av hvert. Jeg har ikke sett på maken til kosing og sussing og forelskelse og våryrhet som blant femåringene.

Under middagen får jeg historier om at jentefuten har kysset den ene og den andre... vi spør ham av og til hva kjæresten hans sier. Jeg har nemlig hørt henne med streng stemme si "det får være nok med en kjæreste Rasmus, og det er meg!" Men dette er ikke så viktig lenger.

Som den våryre guttungen sier "det gjør jo ikke noe så lenge hun ikke ser det". Og han susser og nusser og koser i vei der han slipper til. Eller ikke.

Har mor og far sviktet? Går det over? Hva når han er 17 og sier det samme? Lander på vårkåte barnestreker jeg.