Aftenposten hadde denne artikkelen hvor konklusjonen er at, nei, selvsagt ville vi ikke stilt oss på torget og skreket ut om hvor pene barna våre er eller at vi har bakt brød i dag.
Nå gjør vi egentlig det, bare at torget heter Facebook, eller blogg for den saks skyld.
Så hvorfor gjør vi det?
Fordi vi kan? Fordi vi kan.
Jeg tror ikke mange anser seg som spesielt perfekte, selv om det finnes grader av det også. Alle har vi møkkete badekar og skittentøy i dynger noen ganger. Alle kunne vi sikkert tenkt oss å spikre både mannfolk og unger opp på veggen en gang det revner, det er ikke det. Men vi er nå fortsatt litt private da. Å vise frem bilder av mann og barn har vi ulike grenser for. Men det vi elsker høyest og er stolt av vil vi jo gjerne vise frem? Vil vi ikke? Nei, vi roper det ikke ut på nærmeste kjøpesenter, men takket være blogg eller Facebook, får vi formidlet det likevel.
Ingen av dere er interessert i de skitne middagstallerknene mine, eller gryten med fastbrent havregrøt. Tipper dere har litt slikt selv. De nye påskeeggene, eller sofaen eller bare et vakkert fotografi av en bukett tulipaner vil jeg i hvert fall gjerne se bilde av. Og de viser jeg gjerne bilder av.
Rapport fra Lykkeland? Neppe. Men fragmenter av et land, som blant annet består av lykke.
Jeg elsker Kreta og blir glad av å tenke på turer dit, se bilder... derfor viser jeg også noen få av de bildene her. Noe jeg blir glad av, kan kanskje andre bli glad av også?
I Aftenpostenartikkelen blir vi minnet om at facebook-status nettopp handler om status. Se mitt perfekte liv... jeg vet ikke jeg.
 |
| Denne tåler gjentakelse. Noen som kjenner seg igjen? |
Egentlig syns jeg det er litt toskete av media å sammenligne med å stille seg på torget og rope ut at man har trent, at barna er flott og alt det der. På torget treffer man hvem som helst. På Facebook velger man tross alt selv hvem man vil formidle budskapet til (man kan velge hvem på vennelista som skal lese hva, og ikke minst velger man hvem man vi ha som "venner"), og personene som får budskapet har selv valgt å stå i mottaket.
SvarSlettOg jeg er helt enig med deg. Hvor fint og flott hadde det vært om vi formidlet all møkka hele tida? Om krangler i heimen for eksempel? Nei, da hadde vi nok reagert, da også.
Jeg kjenner at jeg blir litt sånn "la nå folk si hva de vil, det er tross alt opp til deg om du vil ha meldingene deres i nyhetsfeeden din".
God helg, Siri :-)
Jeg synes egentlig at det er et skeivt bilde; mange blogger jeg leser skriver jo om det absolut motsatte og! Alt det en ikke rekker og diverse hverdagsproblemer. "Perfekte" blogger ligger jeg unna, de virker så åpenbart krampaktige.
SvarSlettHei.
SvarSlettVi vet alle at livet består av flest hverdager, og da synes jeg det er kjekt å lese om det andre sysler med og som gir inspirasjon til litt glede og lykke til hverdags.Det blogges jo om utrolig mye forskjellig og ikke alt er like rosenrødt.Og faktisk så er det å lese bloger noe en må oppsøke i motsetning til Facebook, der venners oppdateringer blir dyttet på deg om du ikke "skjuler" vedkommende.De som ikke liker Blogger og Facebook trenger jo strengt tatt ikke delta.
Ha en fin helg.
Hahaha... Må le til den siste der.
SvarSlettNei, jeg kjenner meg ikke igjen i det.
Gooooooooooooooooooooood helg! =)