 |
| Den tyske marxisten og feministen Clara Zetkin (t.v.) kom med framlegget om ein internasjonal kvinnedag i 1910. T.h. venninna og partifellen Rosa Luxemburg |
Avisene i dag flommer over av artikler, kronikker, meninger og leserinnlegg. Alle som skriver, har sin egen vinkling, sitt eget ståsted og en egen formening om hva dagen skal brukes til, hvordan feire/markere. Det er flott. Det er bevisstgjørende og det viser engasjement.
Jeg har ingen sans for de som mener at "de andre tar feil" - særlig politiske motstandere er vel ikke helt respektfulle overfor hverandre.
Spesielt gledelig er det at unge jenter/kvinner bryr seg og engasjerer seg. Da blir jeg glad. Mange gjør det ikke, men det finnes flotte unge kvinner som bryr seg og ser hva Kvinnedagen betyr, har betydd, skal komme til å bety.
Det er supert at man fokuserer på ulike ting, da er det fler ting vi blir opmerksom på. Og her er noen opptatt av at det dør kvinner i barsel i mindre heldige deler av verden enn vår. At fødselspermisjon i USA er seks uker - uten lønn... andre igjen er opptatt av at de må gå doble nattskift som hjelpe- og omsorgsarbeider for å få det til å gå rundt, eller at det ikke skal kalles pappakvote. Jeg er opptatt av å få velge selv.
Sånn sett vil jeg fremheve, av alt det jeg leste i to aviser på morgenen, kronikken til Knut Olav Åmås i Aftenposten i dag. Som faktisk tør å si at noen velger tradisjonelt, det må det være rom for og hvorfor er dette farlig? Uten at han underkjenner de likestillingsproblemene og frihetsutfordringene for kvinner vi har på verdensbasis.
Tøft.
Selv fikk jeg barn sent og kanskje det er derfor jeg synes redebygging og mammarollen er viktigere enn å ha killerinstinktet til Elin Ørjasæter eller å være Tårnfrid i en eller jagerstilling jeg faktisk er utdannet til. Det som passer meg og min familie, behøver slett ikke å passe andres. Derfor skal heller ingen andre diktere hva jeg og vi burde gjøre.
Individets frihet gjelder også om noen velger noe du er uenig i.
Ellers må jeg si at å skrive en halvslapp greie om kvinnedagen, viser hvor takknemlig vi skal være for at noen gadd å ta den langt hardere kampen for oss. Stemmerett for kvinner har vi ikke hatt i Norge i 100 år en gang. Mye av det vi tar som en selvfølge har noen kjempet for. Kvinnehelse, for eksempel. Her kan man bare se til Sanitetskvinnene og bøye seg i støvet for hva de har gjort gjennom årene.
Ydmykhet og takknemlighet er det minste vi kan oppvise i dag om vi ikke er brennende engasjerte marsjgåere.
Gratulerer med dagen!
Gratulere med dagen, ja! Særlig på verdensbasis synes jeg kvinnedagen og kvinnekamp er viktig - det er vel ingen kvinner som har kommet så langt som oss her i Norge. Mens rundt om i andre land er kvinner langt fra det å likestilles og verdsettes på lik linje som menn.
SvarSlettEg set stor pris på dei som har kjempa fram like rettigheter, og det er flott at nokon markerer dagen. Eg er med dei i tankane, men eg står ikkje på barrikadane. Om det kan seiast slik ;)
SvarSlettVi som lever i dag skal prise oss lykkelig over den kvinnekampen som har vært utkjempet her til lands før vår tid. Vi har kommet langt. Men vi kan og bør komme enda lenger, ikke minst når det kommer til lik lønn for likt arbeid.
SvarSlettAt vi er uenig i spørsmålet om fedrekvote er ingen bombe ;-) Jeg mener at full valgfrihet i permisjonstiden har så negative konsekvenser både for kvinner og menn, at det håper jeg vi aldri får oppleve.
Gratulerer med dagen, Siri! Jeg er veldig enig med deg i at om vi ikke akkurat går i marsj bør vi i det minste utvise en viss takknemlighet og ydmyket. Godt innlegg :-)
Heilt enig!
SvarSlettGratulerer med dagen!