mandag 29. august 2011

Takk for de årene vi fikk sammen...

Man vil jo gjerne tro man er en raus og fleksibel person. Men gjennom flere år så må jeg nok innrømme at jeg kanskje ikke er det - på alle områder. Jeg blir urolig når mine faste trofaste medhjelpere som skal holde meg og kroppen min igang forsvinner. Det er tannleger, frisører, fastleger, gynekologer (ikke minst) byttes ut.

I voksen alder, brukte jeg lang tid på å finne en frisør jeg kunne leve med. En som ikke skravlet når jeg ikke ville (frisører og taxisjåfører må lære seg å være lydhør for ulike stemninger, jeg blir fort uhøflig når de insisterer på å føre en samtale når jeg bare vil sitte der) - en som forsto håret mitt og meg, en som mentalt banket meg opp når jeg slurvet. En frisør jeg kunne leve med. Da jeg flyttet ut av byen beholdt jeg ham, selv om jeg måtte inn til Oslo sentrum.
Da han flyttet, var det ikke greit og jeg har i årene som har gått siden, vært på leting.

Tannlegen min har jeg beholdt i Oslo også. Der har det vært utskifting og jeg har alltid vært svært tilbakeholden og skeptisk iblandet en god dose tannlegeskrekk. Men de er så søte, så det har gått greit.

Nå har jeg mistet linsemannen min. Jeg kjenner at det ikke er greit. De tilbød meg selvsagt en ny, men jeg drar ikke til Oslobyen for å sjekke øynene bare fordi det er gøy å kjøre til byen hver gang, men fordi Rolf og jeg har hatt et (linse)forhold i 25 år. Hva gjør jeg nå? Jeg skulle helt klart vært på kontroll. Jeg trenger linser.
Jeg kjenner til noen optikere, også i kjeden jeg nå forlater. Jeg er sensitiv, det er øynene mine det er snakk om, jeg har dårlig med tålmodighet hva gjelder dusteting. Den optikeren som ikke klarte å stramme brillene til barnet mitt for eksempel... dust. Går ikke dit. Den optikeren på det senteret jeg skulle bare kjøpe en liten pakke linser den gangen... dårlig service. Dust, jeg går ikke dit.

Jeg har nå bestilt time hos en god og solid romeriksoptiker. Så får vi se. Generelt skeptisk...
Savner Rolf. Takk for de årene du tok deg av øynene (og nykkene) mine.
Kanskje det er nå man skal gå til det grotesk store skrittet og bevilge seg en laseroperasjon...?

8 kommentarer:

  1. Hadde du bodd i Østfold hadde jeg selvfølgelig anbefalt min eldste datter som er optiker, men det blir vel i overkant langt.
    Ikke moro å skifte ut faste hjelpere nei! Lykke til!

    SvarSlett
  2. Takk for det :-) Jeg har troen på at jeg har funnet noen som ikke er dust nå.

    Men hjelpere er viktig og man trenger gode folk til diverse.

    SvarSlett
  3. Jeg har linsemann i nærheten. Helt OK, uten dikkedarer. Selv om han sier det samme hver gang jeg er innom. Geir, heter han. :o)

    SvarSlett
  4. Nei, det der er ikke greit. Hvorfor flytter gode folk på seg, eller slutter? Jeg strever med å finne en ny frisør og i mellomtida ser jeg ut som en geit på huet. Og ja, ett kriterium er at de kan være stille om det behøves, he he. Nå kom jeg på han taxisjjåføren som insisterte på å skravle om noe totalt meningsløst når passasjeren lå krokbøyd av smerte i baksetet. Ærlig talt, når noen ber deg kjøre til legevakta kan du godt ha antennene ute, ho ho.

    SvarSlett
  5. Dette var veldig kjent ja. Jeg er fortsatt på jakt etter ny frisør! Og optikeren min har bare sluttet å innkalle meg, så nå vet jeg faktisk ikke hvordan det står til med synet. Dårlig, antakeligvis! Tannlegen min kan bare våge å slutte/flytte/bytte jobb... Han skal jeg bruke til tennene faller ut!

    SvarSlett
  6. Hihi, du skriv bra!! Skjønar problemet altså, ynskjer deg lukke til med å etablera nytt forhold til ein ny linsemann. Håpar han er såpass ung at dette forholdet varer minst like lenge;)

    SvarSlett
  7. Jeg anbefaler laser! Ser som en hauk og angrer ikke en dag. Jeg ble operert hos Argus på Egertorget i mars i fjor. Så på t-banen i dag at disse hadde tilbud nå http://synslaser.no/Laseroperasjon%20pris

    SvarSlett
  8. Å... så skummelt Alison... ja, jeg vet, men jeg blir helt kvalm bare jeg tenker på det. Men jeg vet jeg burde - i det minste tenke på det..

    SvarSlett