 |
| Foto hentet fra google, Vestre-Toten kommune, tror jeg. |
Spørsmålet er hva man gjør med dem. I noen tilfeller burde PP-tjenesten involveres i det øyeblikket ungen setter bena sine på skolen. I andre tilfeller kunne bare en liten grad av engasjement fra foreldrene gjort en forskjell. De fleste plageånder er et sted midt imellom, tror jeg.
Hva er mobbing, hva er "bare" plaging, hva skal man lære barna sine?
Å si fra, selvsagt. "Nei!" "Stopp!"
Å lære barna (særlig gutter) at å begynne å grine kan falle uheldig ut, er også noe...
Så er det "å ta igjen" - i fysisk forstand. Men hva med de barna som er så utspekulerte at "alle" skjønner det er gjennomtenkt plaging, men at det (med en annen unge) være "en lek som gikk litt galt".
Hva da når den plagete får nok, hopper ned fra husken eller en annen leke og bare gruser drittungen? Hva da? Da synes bare den som gruser, og det foranliggende har ikke vært synlig, eventuelt kan bortforklares. Hva da?
Og er det ikke plaging/mobbing når en eldre, "kulere" unge lurer yngre til å gjøre gale ting?
Jeg bare lurer. For noen ganger er det vanskelig å være mamma og pappa.
I disse dager starter skolen for tusenvis av unger. Mange av dem i førsteklasse. Det er ikke det samme som barnehagen. De skal finne seg til rette i en ny verden, klare seg selv på en helt annen måte, finne nye venner, beholde noen gamle. Noen får ikke starte på nytt, men har med seg plageånden fra barnehagen, nabolaget...
Når skal man forelder blande seg inn? Si fra til skolen? Før en annen ny unge får presentere seg selv og dermed legge ut forutsetninger man kanskje ikke har noe med? Eller med en gang - din egen unge er tross alt viktigere enn noen andres. Hvordan vil skolen/SFO ta en slik henvendelse på dag 3? "Å det er de foreldrene det alltid er noe med...". Hvem vil bli dem?
Hvor gamle er barna før de kan bli fortalt at "nei, han/hun er ikke vennen din. Han/hun er jo ikke grei med deg og det er helt greit å ikke leke sammen". Det er jo ikke sånn at selv om foreldre ser og legger merke til, at barna gjør det samme, og man skal ikke som voksen og forelder slenge dritt om noen heller. Ikke andres drittunger heller. Mener nå jeg.
Hilsen Tigermamma som ikke vil utlevere noen, verken egen eller andres barn, men synes dette er viktig nok til at man må tørre å vise seg sårbar.
Kejmpeviktig og vanskelig tema! For hva er skille mellom plaging og mobbing. Er nok mange barn som kvier seg til skolen starter opp igjen etter ferien.. Men at det er "mange talenter der ute" blant barna syntes jeg er en rar uttalelse. For er det ikke sånn at det er vi voksne som er ansvarlig for å lære barna om empati, vennskap og hvordan behandle andre. Gjennom oppdragelse, grensesetting og veiledning. Har ikke barn som ikke lærer dette også blitt sviktet på veien? Syntes derfor at vi som voksne må ta ansvar. Så får heller lærerene/ barnehagepersonalet himle med øynene når vi snur ryggen til. For vi er ikke her for å gjøre deres arbeidshverdag mest mulig behagelig. selv om vi selvfølgelig unner dem fine arbeidsdager.. :) Vi må kjempe for de som trenger det mest! Ved å gjøre de ansvarlige voksne oppmerksomme på det så vil jo både barnet som blir mobbet og mobberen få hjelp.
SvarSlettFlott at du tar det opp. Skaper debatt og engasjemang. Kanskje det er flere barn som får den hjelpen de trenger :)
Ønsker deg en fin dag :)
Joda, det er mange som mangler engasjerte foreldre, og foreldre som orker/vil se hva barna deres driver med. Det er noen som kjenner meg som leser her, jeg vil som sagt ikke utlevere noen veldig, men at noen unger har større evne til å oppføre seg slemt enn andre, det mener jeg bestemt. Og nå snakker jeg ikke om real denging av hverandre, det er oversiktlig og greit å forholde seg til. Nå snakker jeg for eksempel om en intelligent "utøver" som pønsker ut faenskap.
SvarSlettHvor langt i et barns utagering skal man "skylde" på sviket fra de voksne så lenge det går utover eget barn?
Vanskelig tema. Å definere forskjellen på mobbing og plaging er krevende. Det er vel noe med at mobbing er noe som skjer over tid. Og det går som regel ut over én person. Eller?
SvarSlettJeg er engi med deg. Barn er forskjellige, også når det kommer til empati. Noe kan selvsagt komme av ulik foreldreinvolvering. Mangel på grensesetting. Men at barn til dels har en predefinert personlighet helt fra fødselen av, det tror jeg du har rett i. Uansett skal man som foreldre til barnet som eventuelt blir plaget forholde seg til plageånden, uavhengig av årsaken til at h*n er sånn. Årsaken kan gi oss større forståelse, og ikke minst skole og annet hjelpeapparat et verktøy hvis det kommer dit at barnet som plager må få hjelp og veiledning.
Om jeg hadde sagt noe til skolen på et tidlig tidspunkt? Litt avhengig av hvordan relasjonen er, tror jeg. Er det snakk om at det kan være fare for eget barns helse og sikkerhet hadde jeg sagt fra med en gang. Bare gjort dem oppmerksom på det, uten å stigmatisere. Og så hadde jeg snakket med eget barn, også førsteklassing, om forholdet til plageånden (uten å bruke det ordet selvsagt). Tror jeg forsiktig hadde snakket om at det er greit å si fra til deg som mamma dersom noe er leit. Så lenge man velger sine ord med omhu syns jeg også man kan snakke konkret om det aktuelle barnets tendens til å plage. Snakke om følelsene rundt det, og forklare at det ikke skal være sånn.
Hmmm, vanskelig. Dette var et innlegg å gruble over, Siri.
Tøft men realistisk tema.Viktig at foreldregruppe tar seg tid til å bli kjent fra dag1.Dette bør lærere ta tak i også, og oppfordre foreldre til å bli kjent.Da er det lettere å ringe for å si ifra om det er noe.
SvarSlettOg om skolene har klare retningslinjer på hva de gjør i forhold til mobbing og faktisk følger dem, ja da er mye gjort.
Man skal ikke godta å bli plaget.Si ifra tvert, men se begge sider.
Jeg skjønte det var noe..
SvarSlettDu, ikke vent. Hopp i det. Dette er bli-kjent-tida - og det er bare å ta tak i alt som er. Snakk med de på SFO. Snakk med lærerne når skolen begynner. Skole og SFO er ikke egentlig mer "distansert" enn barnehagen - men det er andre veier inn i kommunikasjonen, sende mail, ringe, - og henge rundt på SFO. Og noen foreldre bruker dette aktivt - og det er bare å være en slik forelder med hodet høyt hevet, det er bra for din gutt og for barnemiljøet.
Og at den som blir plaget og presset tar igjen (og da er det det som synes) det er ikke første gang det skjer, dette kjenner skolen til og bør kunne håndtere skikkelig. Det er klart at en liten fem-seks-åring som blir presset inn i et hjørne tilslutt ikke ser andre muligheter enn å slå.
En trenger ikke utnevne noen som plageånder ennå - det er kanskje for tidlig - vær åpen for at det kan forandre seg... (særlig når lærerne kommer på banen neste uke!) Små plageånder må også få nye sjanser til å forbedre seg. MEN - det er lov å sette ord på slikt. En kan si til barnet sitt at "Petter" og du går ikke så godt sammen - dere kan godt holde dere litt unna hverandre.
Lykke til Siri. Dette er kjent for mange - og det er bare å stå på. Dette er ikke noe en skal "tåle" alene i familien.
Takk for gode ord og råd alle. Ja, man kan ofte se bakenforliggende årsaker til at noen unger ikke er så greie som de burde være. Men vi må passe på vårt og så må andre ta tak i sitt.
SvarSlettDette er heller ikke nytt, men på fritid og i barnehage så har man oversikten på en annen måte og kan ta ting der og da - nå er det SFO og verden er mer uoversiktlig. Men unger (andres) forteller så gjerne, så man får i hvert fall vite og kan handle.
Og nå er det greit å si at ikke alle er venner hele tiden, sånn er det for voksne også og da skal man bruke tid på de som er venner. Visse ting gjør ikke venner med hverandre. Det må man kunne si til en seksåring.
Noen ganger kan løsningen være å bli bedre kjent med "plageånden". Invitere den hjem og være til stede som voksen og rettlede. Gjennom samtale lærer man barnet bedre å kjenne og kan spørre litt om hjemmeforhold.
SvarSlettEt barn forstår når det blir skjøvet bort og kan reagere med aggresjon.
Det er et godt råd, Benedicte. Jeg vil som sagt ikke utlevere så fryktelig mye, men det er ikke problemet her.
SvarSlettDu kan si fra med en gang! Snakk med barna det gjelder, snakk med de på SFO. Husk at en sak alltid har flere sider, men følg med, grip inn. Lykke til!
SvarSlettVerken plaging eller mobbing er greit, det er ting som om det ikke blir tatt tak i går fra det ene til det andre. Jeg er lærer ( ny skole) i 2. klasse - jeg vil vite, ring, mail, ta tak i oss i korridorene. Og ting kan føles litt tryggere når alle er på plass fra mandag(?) av. Stor løvemammaklem din vei<3
SvarSlett