Blomsterhav og en stor gutt

Denne uken er mors ferieuke for å være der for den lille gutten som plutselig er blitt stor. I morgen er det SFO-start og vi er spente, både mor og far og barn. I år delte ferien seg litt, så den siste uken har jeg ikke vært hands-on på barnet mitt i lys av 22. juli. Men det har blitt fulgt med, og for å si det rett ut; det har gått femogethalvt hus forbi. Greit tenkte vi, vi kan svare hvis han spør.

Men i helgen tok vi likevel en avgjørelse om at vi likevel skulle ta en tur til byen og legge ned blomster. Ville det være å dytte på en liten uvitende gutt noe han ikke trengte? Nei, mener vi. Denne tragedien vil det bli henvist til og referert til å årtier som kommer. Derfor ville vi forsøksvis gi en referanse, så han kanskje en gang tenker at "hm... jo, jeg tok bittelitt del".

Jeg tok kortversjonen om en slem mann og mange ungdommer som døde og en bombe. Den slemme mannen er i fengsel og kan aldri, aldri mer gjøre noen vondt. Blomster for å vise at vi tenker på dem som har mistet barna sine og vennene sine. Min gutt ble trist, mest fordi han ikke har truffet oldeforeldrene sine. Og vi dro avgårde,
Han følte seg en smule snytt da det ikke var mange døde ungdommer utenfor Domkirken og en gang og to ganger refererte han til barne-tv og så ville han tegne en tegning.

Vi har også brukt dagen på å justere briller for skolestart og kjøpe verdens kuuuleste penal som står nesten like høyt i kurs som leken i Happy Meal på familierestauranten.

I morgen er det nesten-alvor og det blir stor stas å møte venner igjen som han ikke har sett hele sommeren. Mor er også spent, og skal bruke ferieuken på korte tilvenningsdager og store tykke bunker med bøker.

Det har vært litt bloggtørke nå, men jeg har fortsatt en feriepost og litt sånn... vi venner oss sakte til hverdagen igjen, livet går videre. Og vi er ikke en gang direkte rammet av 22.7 - bare lamslåtte.