"I en undersøkelse Respons analyse har utført på oppdrag fra bemanningsfirmaet Proffice blant over 2500 yrkesaktive i Norge, svarer et flertall at de synes det er for strevsomt at begge småbarnsforeldrene jobber heltid. 65 prosent av kvinnene som har to eller flere barn, misunner andre kvinner som kan velge å være hjemmeværende eller jobbe deltid fordi de har en mann som kan forsørge seg.Særlig kvinner under 35 kunne tenke seg å trappe ned karrieren hvis de hadde mulighet til å bli forsørget."
Dette står i en artikkel i Dagbladet denne uken. Ord og uttrykk som brukes om dette er trist, kjedelig, for ikke snakke om at det fører nesten helt sikkert til skilsmisse og minstepensjon.
Jeg blir provosert. Veldig provosert.
Å nedvurdere kvinner (og menn!) på den måten, se det er trist! Tror Nina Amble at kvinner av i dag er så lite underrettet at de ikke kan ta kvalifiserte valg? Tror Nina Amble at hvis jeg velger å kutte ned stillingsprosenten min, at mannen min vil oppfatte meg som kjedelig og gå fra meg? Er jeg da eksludert fra all mulighet til å holde meg orientert, delta i samfunnsdebatten, være engasjert?
Jeg er fullstendig klar over problemstillingen som skisseres. Samtidig nekter jeg å gi opp troen på at hver kvinne, mann - familien som helhet, er i stand til å ta et personlig valg, det som passer best for dem. Noen ønsker ikke direktørstillinger, men arbeidstider som er tilpasset familieliv. For mange er det heftig nok å satse på hverandre, holde ut dager som ikke er fullt så lykkelige, respektere hverandre hver dag og selv finne formen på hvordan akkurat denne familien ønsker å organisere seg.
Det finnes endel av oss kvinner som har en ålreit jobb for å tjene penger, men realiserer seg utenom arbeidstid i lag, foreninger, med hobbyer og som mammaer.
Jeg synes det er rimelig frekt å nedvurdere de som ikke klatrer på såkalte karrierestiger og tar et annet valg.
Hva synes du?
Kan ikke være mer enig med deg Siri. Hadde jeg kunnet gjort om på noen valg her i livet så hadde jeg valgt å hatt redusert stilling de første årene jr gikk på skolen. Ikke til forkleinelse for SFO, men den fungerte ikke akkurat slik den skulle etter planen. Gikk glipp av mye fint når han ble levert kl 0700 og hentet 1630...
SvarSlettPoenget mitt må være at uansett hvilket valg vi gjør, så er det noe vi er voksne nok til å gjøre. Noen velger det ene andre det andre- vi er forskjellige, har ulike prioriteringer; og ingen skal se ned på noen på grunn av det valget eller prioriteringen vi gjør.
SvarSlettSelvfølgelig skal man ikke gjøre det. Les side 4 i kultur delen av gårsdagens Aftenposten, den nederste av de blå. Litt på siden av dette temaet, men klart et innlegg i debatten.
SvarSlettJeg syns Amble formulerer seg klønete når hun påstår at kvinner som går ned i stillingsprosent blir kjedelige diskusjonspartnere for mannen sin, at de staker ut kursen mot skilsmisse og så videre og så videre. Akkurat det er jo bare tull.
SvarSlettMen ellers er jeg faktisk enig i at det er litt trist at det fortsatt er automatikk i at det er kvinnen som skal jobbe deltid mens mannen jobber fullt og drar inn penger. Hvorfor er det ikke like naturlig at mannen i huset reduserer sin stillingsprosent? I stedet for at kvinnen jobber for eksempel 80 prosent, kan jo begge jobbe 90? Eller i stedet for at kvinnen jobber 60 kan begge jobbe 80? At kvinnen går ned i stilling er liksom den enkleste løsningen. Men det går an at begge gjør grep, eventuelt at man i samarbeid med arbeidsgiver tilrettelegger for at det skal bli enklere å kombinere jobb og familie.
Jeg har forresten forståelse for at denne studien skaper debatt. Jeg syns til og med det er positivt at det blir oppmerksomhet rundt problemstillingen. Kanskje kan det bidra til at flere kvinner gjør grep for å sikre seg selv økonomisk dersom de velger hjemmetilværelsen i noen år? Jeg tenker på pensjonssparing for eksempel. Kanskje kan deler av mannens inntekt gå til kvinnens private pensjonssparing?
Helt til slutt, jeg er helt enig i at alle skal respekteres for de valg de gjør. Vi er forskjellige. Som mennesker. Og som familier. Men debatt er positivt. Så er det bare om å gjøre å holde debatten på et saklig nivå. Akkurat der er jeg ikke helt sikker på om Amble lyktes i akkurat denne artikkelen.
Alle familier må organisere seg som de selv finner det mest hensiktsmessig. Og ikke hva man samfunnsmessig finner reaksjonært og likestillingsmessig dårlig. Se bare hva som skjer når man foreslår en tredeling av foreldrepermisjonen. Hvem er det som ikke vil ha det slik? Det er kvinnene. At det er reaksjonært i seg selv, er nå en ting... men jeg synes debatten blir overfladisk hva gjelder årsaken til at det er slik. For å ta min egen familie; jeg kunne godt tenke meg å jobbe redusert - mannen min ikke. Hvorfor vil jeg jobbe redusert? Har jeg ikke en spennende nok jobb så samme kan det være, og hadde jeg bare universitetsutdannet meg og fått meg en karriere med stige og det hele hadde jeg tenkt annerledes? Eller har vi kvinner noe i oss som ingen vil innrømme og som er lagt igjen på likestillingens alter et sted. Dette som omhandler hus, hjem, barn, biologi... ligger det kanskje noe i oss av omsorg og redebygging likevel...?
SvarSlettJeg bare undrer.
At det er kvinnene som ikke vil ha en tredeling av permisjonen er ikke overraskende. Vi kvinner vil jo knapt nok avse noen skarve uker av permisjonen til våre menn. For det er vår permisjon, må vite! Mennene på sin side ønsker ofte å ta ut en større andel av permisjonen. Det viser en undersøkelse gjennomført av NAV for en tid tilbake. Men mennene bremses av kvinnene, som hardnakket mener at foreldrepermisjon er ensbetydende med mammapermisjon, og av arbeidsgivere som går rundt og tror at menn er mer uunnværlige på jobb enn kvinner. Jeg syns det er flott at det gjøres grep som sikrer mennene en plass i hjemmet, og for å styrke kvinnenes posisjon i arbeidslivet.
SvarSlettSamtidig er jeg enig i at kvinner og menn er forskjellige. Vi kvinner bygger rede. Og kanskje har vi et annet gen når det gjelder omsorgsevne enn det mennene har, jeg vet ikke. Men denne debatten hilser jeg velkommen. Bevisstgjøring er uansett en fin ting. For det er mange ting å huske på dersom man reduserer stillingen sin. For eksempel er det gunstigere å søke permisjon fra 20 prosent av stillingen sin, i stedet for å jobbe 80 prosent fast. Da taper man ikke de rettigheter man har i tilfelle arbeidsuførhet og lignende.
En annen ting som er verdt å merke seg er at begge sider i debatten gjerne bruker negativt ladede ord når de beskriver motpartens verdivalg. Jeg hører titt og ofte at det er trist at barn sendes i barnehagen når de er bare året. At det er trist at det er så viktig for enkelte mødre å gjøre karriere. Til og med universitetsutdannelse kan fort bli et negativt ladet ord. Men sånn må det kanskje være? Og det gjør egentlig ikke så mye. Så blir det livlig debatt i alle fall :-)