Fra Helsfyr går det små veier gjennom lille landsby ned mot Ensjø. Malerhaugen er ganske...malerisk. Det var en solskinnsdag i september. Som voksen hadde jeg tatt, sagt opp jobben min, tatt opp studielån og var i gang med studier innen business, selskapsorganisasjon og webdesign. Jeg skulle gifte meg og overdra leilighet fire uker etterpå og livet hadde tatt og skulle ta en helt ny vending på så mange plan.
Jeg trasket over Malerhaugen med en kjekk skoleveske på snei da telefonen ringte. Det var broren min som ba meg forte meg hjem og skru på tv-en.
Jeg ble nesten fysisk syk. Vi satt klistret til tv-en hele ettermiddagen og kvelden. Jeg og min (enda) forlovede var kjemperedde. Hva skjedde, hvordan skulle det bli i verden bli etter dette? Kunne vi være trygge?
Fra den dagen husker jeg små ting. Veps som summet lavt gjennom balkongdøren på jakt etter de italienske høstdruene... sjokket. Tankene... det tok meg lang tid å ta innover meg da tårnene falt, angrepet på Pentagon skremte meg nesten mer. Å ta maktsentrum...
10 år etter har Norge fått sitt eget sjokk, sin egen terror... verden har gått av hengslene... her og der. Andre ting har kanskje ikke endret seg så mye.
Hvor var du 9/11.
Jeg var høygravid med førstemann - alene i vårt lille røde hus som vi akkurat hadde overtatt, det var esker og oppussing. Og så smalt flyene - jeg måtte få tak i mannen min - og jeg orket ikke være inne og se flere tv-bilder - jeg måtte få babyen min unna, følte jeg - og vandret ute i høsthagen og holdt rundt magen til mannen min kom hjem. Det ble svært dramatisk å føle - hva slags verden gir jeg dette barnet!
SvarSlettRart å tenke på at du var på mine barndoms trakter...
SvarSlettJeg var på jobb, og noen hadde hørt noe på radio - og vi måtte slå på TV på spiserommet.
Trodde først det var en ulykke, men da neste fly kom ble vi sjokkerte.
Og ordet terror fikk en helt ny betydning...