Gammeldagse ord og uttrykk

Når kvins samles, så diskuteres der. Og ofte om barn. Her forleden kom vi inn på en diskusjon om oversettelse når man leser høyt for barna. Da sønnen vår var et par-tre år, tok jeg meg selv i omskrivinger av ord og uttrykk jeg mente han ikke hadde forutsetning for å forstå. Samtidig oppfattet jeg ham for liten til å kunne spørre, og dermed kanskje miste sammenhengen. Jeg tok meg i det. Hvor lenge skulle jeg i så fall fortsette med det? Når skulle han da få lære nye ord og uttrykk, hva var det å strekke seg etter?
Diskusjonen forleden handlet i stor grad om det samme. Bare at det gikk på forgangne ord som ingen lenger bruker. Her er selvsagt folkeeventyrene en nærmest uutømmelig kilde.

Jeg anser folkeeventyrene som en kulturskatt. For en spennende verden med troll og tusser, magi, belønning og straff på de underligste måter. Kan barna få like stort utbytte av disse hvis de ikke vet hva kjette, skjeppe, munngodt, trau, taver og teger eller kristenmannsblod er?
Joda, essensen fanger de selvsagt opp. Men selve ordene? Er ikke dette språkskatter som vi skal ta vare på? Er det ikke fantastiske ord mange av dem? Hvem husker ikke bjørnen som aldri vant over reven om å si tre trær og han sa toll, tyri, furu... Hvor mange barn (eller voksne) vet hvor mye en skilling er?

Jeg tror på gamle ord og uttrykk - og eventyr - som en kulturskatt. Og jeg synes vi skylder oss selv og barna våre og lese dem, holde dem levende. Det har noe med kulturkompetansen vår å gjøre. Å rett og slett ha litt peiling på hvor vi kommer fra. Mange bruker ord og uttrykk de ikke aner hvor kommer fra en gang. Du trenger ikke være eller bli språkforsker, men kanskje det kan gi deg en påminnelse eller en aha-opplevelse når du lese eventyret om Myrsnipa?


Hver synes best om sine barn

Det var engang en skytter som var ute i skogen; så møtte han myrsnipa.
"Kjære vene, skyt ikke mine barn!" sa myrsnipa.
"Hva er det for noen som er dine barn da?" spurde skytteren.
"De vakreste barna i skogen går, er mine!" svarte snipa.
"Jeg får vel ikke skyte dem da," sa skytteren.

Men da han kom tilbake, hadde han i hånden et helt knippe myrsniper som han hadde skutt.


"Au, au! hvorfor skjøt du barna mine likevel da!" sa snipa.
"Var det dine barn dette?" spurde skytteren - "jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg."
"Å ja!" svarte snipa, "vet du ikke at hver synes best om sine barn?"