Vi må ta det som det kommer

Her i huset har vi periodevis tre migrenepasienter. Vi har alle tre ulike ting som trigger og ulike reaksjoner og ulike ting som skal hensyntas. Fordi vi alle er rammet i større eller mindre grad av denne sykdommen, er det av og til ting som må avlyses, utsettes, gjennomføres noe redusert. 

I går var det en deilig lørdag. Herlig klar høstluft, solen skinte fra skyfri himmel. Hele familien oppegående. Planene var optiker, Bondens marked og så en tur ut til Hurumlandet for å plukke epler. Vi sov ikke så verst lenge, barnet spiste en solid frokost og alle var glade... eller... vi merker det nesten ikke før etterpå, men lunta blir litt kortere hos minsten. En aldri så liten powernap i bilen og så orker han ikke gå når vi skal gå fra bilen. Og så fortsetter det med en gutt som plutselig blir veldig liten, veldig kosete og hudløs. Da har ikke gutten min nødvendigvis hodepine, men er "sliten og lei seg". Da vet vi at å utfordre ham nytter ikke. Da tåler han ikke høy lyd. Humoren er borte, så å tøyse om at han skal egentlig ha seks tær på hver fot blir så feil. Å snakke om en veldig søt jente i barnehagen avstedkom såre snufs om at hun ikke vil være kjæresten hans. (han har tre, så det er ikke det at han ikke er elsket...)

Det ble altså ingen epleplukking, men stille stund hjemme. Etterhvert spiser vi middag, steker litt vafler og så er det leggetid. Etter en flott men ubestemmelig slitsom dag for en gutt som er stor og liten på en gang. En serie med aha-opplevelser for de voksne som ser sine egne reaksjonsmønstre ved anfall utfolde seg i gutten vår. Migrene i hverdagen er sånne endringer i planer som man noen ganger, men ikke alltid kan forutse. På gode dager for hele familien, vil man ofte rekke alt man ikke rakk sist gang.... men det funker ikke alltid sånn heller. Det er ikke lett for utenforstående å forstå, men sånn er det bare med oss. Noen ganger kommer vi alle sammen, eller gjør det vi skal, andre ganger ikke, noen ganger et par av oss. Vi må bare ta det som det kommer!