Hva synes vi da om oss som ikke ruller rundt på gulvet og leker med biler? Jeg tilbringer mye sønnen min. Jeg liker svært godt å jobbe i haven, gå tur, gå på kino, lage mat og lese sammen med barnet mitt. Vi aker og går på ski og sitter og snakker mye sammen. Og da velger jeg å gjøre det fremfor det jeg personlig synes er kjedelig. Er det andre ting som skal lekes kanskje er det noe faren hans synes er spennende. For eksempel koser de seg med puslespill. Eller å rulle på gulvet. Faren til barnet mitt er en gulvruller. Vi er forskjellige mennesker som liker forskjellige ting. Dette gjelder voksne og dette gjelder barn. Skal man ha det hyggelig sammen er det derfor viktig at man finner noe begge eller andre synes er gøy og så gjør man det. Selv om også jeg har bygget lego og kost meg, men da fordi jeg var sammen med en liten dude, og vi koste oss sammen, ikke fordi lego var så gøy. Og når man først gjør noe, så skylder man at man koser seg, jeg vil nok dra det så langt. Å uffe og æsje sammen med barn er respektløst. Å være tilstede i nuet er viktig uansett.
Eller hva med den tanken om at barn skal leke med barn? Barnet mitt leker 8 timer i barnehagen hver dag, for det meste sammen med et betydelig antall andre barn. Han leker når han kommer hjem med naboungene og han har som mange andre barn, et rom fullt av leker. Det er faktisk en bevisst tanke fra vår side at han godt kan leke der også. Han blir lekestimulert nok. Og dersom han skulle sitte på rommet sitt og stirre ut i luften og kjede seg litt, tror jeg det er sunt. Kanskje man til og med skal oppfordre og gi litt rom for litt stillestunder enda mer? Har barn i dag i det hele tatt tid til å sitte stille og tenke?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar