Da Moppe mistet gassen

Jungelhjul er den store hiten her i huset nå. For den som ikke er bevandret i barne-tv så kan jeg berette at dette er Disneys siste serie på Playhouse. 

De presenteres som følger: Jungelhjul følger en gjeng med morsomme dyr på hjul, mens de utforsker en unik jungel full av veier. Serien oppmuntrer barn til å tenke over sin egen plass i verden, og de lærer også å ta ansvar for natur og miljø.

Min sønn elsker Jungelhjul. Han snakker om karakterer som Trillefant og Moppe og noen andre jeg ikke helt har fått tak i enda. (må bli flinkere til å se på barne-tv så jeg vet hva det er snakk om).

I hver episode så gasser de på. Samtidig synger de en sang som gnager inn i ørene på en sånn uten at man merker det før det er for sent "gasse på gasse på gasse på vi må gasse pååååå...!". Også gasser alle de rare dyrene på med de små hjulene sine. Duden digger med hodet og synger med.

I går hadde Moppe (en liten rosa gris) mistet gassen. Moppe hadde nemlig vært ute hele natten og sett på ildfluer. Og da ble Moppe trøtt og sliten og hadde ikke noe gass å gasse på med. Moralen fanget vi foreldre opp umiddelbart og fant fjorten referansepunkter til fremtidig bruk for å få poden til å legge seg i tide, sove, spise middagen sin og så videre. 

Min emosjonelle og empatiske sønn derimot, han begynte å gråte. Forsiktig først før det eskalerte til sår hulking som varte langt inn i Mikke Mus. At Moppe hadde mistet gassen var noe så inderlig trist. Han fortalte selv at hun hadde jo sovet om dagen og fått igjen gassen... men det at noe så fryktelig i det hele tatt kunne skje var tøft å ta innover seg.

Lille gutten min. Skulle jeg ønske jeg kunne beskytte deg mot alt vondt. Og det er mye fælt i verden, mye verre enn at Moppe mister gassen.