Etterhvert som maven ble større og ikke hadde bekkenløsning, sa noen "bare vent, den kan komme enda."
Senere skulle jeg "bare vente" på sprengte blodkar og sprekker i maven, hovne ankler, åreknuter og jeg vet ikke hva. Da jeg ikke kunne oppvise slike plager, var det "bare å vente" - det var visst aldri for sent å få det fært.
Så ble barnet født. Og "bare vent" økte i styrke og hyppighet. "Bare vente" skulle jeg på søvnløse netter, såre pupper, brystbetennelse (ble skildret med tindrende øyne), nær skilsmisse skulle vi (bare vent) og det var ikke måte på hvor mye elendighet jeg "bare skulle vente" på.
Nå har jeg et større barn, og nå er det andre ting igjen jeg skal "bare vente" på. I noen kretser kan man ikke uttrykke forbauselse over tenåringsoppførsel, kleskoder hos barneskolebarn eller andre ting, så får jeg til svar at "bare vent, du får en større unge du også". (som om jeg er helt åns i huet og ikke skjønner det...!)
Jeg kjenner at få uttrykk provoserer meg mer.
For det første; hvorfor være så jævlig triumferende. Jeg sverger, noen gleder seg over at andre skal få det like ille som dem.
For det andre; ingen svangerskap, ekteksap og familier babyer, barn, skoleunger, tenåringer er like.
For det tredje; når det kommer til oppdragelse, så får jeg noen gang inntrykk av at det ikke hjelper, for barn gjør som de vil uansett. Bare vent....
Jeg vet godt at ikke alt blir som man planlegger. Jeg mener, ingen planlegger å få barn som kaster tomatsaus i taket eller obsternasige drittunger for eksempel. Eller en fjortenåring som drikker seg full, eller andre ting som ikke alle opplever. Likevel skjer det. Noen ganger på grunn av manglende oppdragelse, andre ganger fordi man ikke kan styre alt som forelder; fordi barn og ungdom lever sitt eget liv.
Man kan ikke alltid planlegge alt, men det betyr ikke at man ikke skal jobbe for å få veloppdragne unger som ikke kaster søppel på bordet eller barn som henger fra seg jakken sin i stedefor å hive den fra seg på gulvet.
Man kan ikke gi seg, men ikke alltid lykkes man. Jeg skjønner faktisk det. Men det betyr ikke at jeg skal sette meg ned og "bare vente" på det - det kan jo hende at jeg får en unge som kan te seg fordi om ikke du fikk det til? Eller omvendt...
Hvis ikke man tar alle sorgene på forskudd kan det jo hende at man ikke får dem i det hele tatt.... tenk så trist det hadde vært ;-)
SvarSlettDu skriver godt, og jeg både kjenner igjen og er enig i mye av det du sier! Selv aner jeg ikke hva "bare vent" skal være godt for- ikke særlig mye kosnstruktivt å hente fra slike dommedagsprofetier!
Ha en fin dag!
Bare vent, så går det som regel godt! Utfordringene er alltid mange, men hvorfor ta sorgene på forskudd? Hm. Lurer på om jeg har slengt fra meg en "bare vent" kommentar i ny og ne? I så fall ber jeg om unnskyldning til alle;-)
SvarSlettGodt skrevet, og absolutt til å kjenne igjen. Bortsett fra det med alle bare vent-ene i svangerskap og med babyer, da. Fordelen med å få tvillinger var at jeg ikke kjente noen som kunne påberope seg å vite hva jeg hadde i vente. For meg er "bare vent" vår tids uttrykk for at janteloven lever i beste velgående. Bare vent - du skal se at du ikke får det noe bedre enn jeg har hatt det. Bare vent - du kommer ikke til å fikse dette bedre enn oss andre. Bare vent, det kommer alltid en ny periode. En ny fase. En ny trassalder og en ny utfordring. Jeg venter egentlig mest på en periodefri periode, jeg.
SvarSlettKjenner meg godt igen her! Det kan være ok i små porsjoner og når det kommer fra gode venner, men vage bekjente som på død og liv skal spre sin visdom og livslede er bare grimt.
SvarSlett