Nok en fabelaktig dame har forlatt denne verden!

Ingen tvil om den inspirasjonen og mosjonsgleden denne dama har spredd i verden. Dessverre er ikke et langt treningsliv noen som helst garanti for å stå i mot den svært forhatte kreftsykdommen. 
 

R.I.P.

I denne anledningen tar jeg også meg selv i å undre meg over kondolanseprotokollene hos enhver nettavis med respekt for seg selv. Disse dukket opp nesten med en gang tenkniske løsninger ga rom for å kunne legge ut slike. Hvem skriver i disse? Hvorfor? Nå har Norge på kort tid mistet to svært markante kvinneskikkelser forlatt oss. På hver sin måte har Grete og Wenche vært foregangsfigurer, brøytere, forbilder, idoler, inspirasjonskilder... de har preget mange personlig. Er det det som motiverer så mange til å skrive "en siste hilsen"? 

 
Jeg har latt meg besnære av begge disse. Likevel er det ikke naturlig for meg å skrive i en slik nettprotokoll. Hvorfor er det det for noen? Jeg sier ikke at det er feil, jeg er bare nysgjerrig, misforstå meg rett. 

Jeg var selv for hundre år siden og tente lys på Slottsplassen da Kong Olav døde, den gang en heltt ny skikk i Norge. Hvorfor? Er det for å ta del i et større fellesskap? Har vi en reell sorg, eller handler det om respekt, takknemlighet? Da oberstløytnant Siri Skare ble drept i Afghanistan, er det politisk motivert? I akkurat det tilfellet; avmakt? Hvorfor vil vi skrive våre private tanker og sorg der det vil bli liggende i all evighet?

Tar meg litt mer påskemarsipan og undrer meg enda litt til. 

Måtte dine påskedager bli koselige, avslappende, filosoferende og gode.