40 ridderes dag

I dag, 9. mars, er det de 40 ridderes dag. Det er minnedag for 40 kristne riddere som led martyrdøden på 300-tallet. De ble drept ved byen Sebaste i Armenia under keiser Licinius rundt år 320.

De 40 ridderne ble plassert på isen på en gjenfrosset innsjø og var døde neste dag. Flere kirker i Armenia ble oppkalt etter martyrene.

Som mange slike minnedager, er dette også en dag for værtegn. Slik været er i dag, skal det bli i 40 dager fremover.

Her jeg bor, betyr det overskyet, enda nedbørsfritt - men påskesolen er nok ikke noe å vente på.

Hvordan uttales egentlig Æ?

Forleden skrev Helene Uri en kronikk i Aftenposten om hvordan språket utvikler seg, denne gangen hadde det med uttalelse av bokstaven æ i et ord å gjøre. Du kan lese den her.

For eksempel uttaler unge i dag sæd med æ. For oss gamliser høres jo dette helt forskrekkelig ut. Du vet, vi gamle som bruker ord som forskrekkelig og forferdet.

Men om de uttaler væske med æ, er jeg litt usikker på, faktisk.

I alle fall, da jeg leste denne, begynte jeg å tenke på en ting. Jeg har registrert at mange skriver ord som verre, herlig, verst osv med Æ. Dette skrives av mennesker jeg vet er opptatt av stavemåter, som ikke har dysleksi og som jeg positivt vet at ikke har lært å skrive det slik.

Kan det verre at denne utviklingen i språket på uttalemåter, har flyttet seg til skrivemåter?
Kan det være sånn at når man begynner å uttale sæd med æ og ikke e, at man skriver ting som det skal uttales og at det dermed blir hærlig og værre? (himmel, klarer knapt å skrive det)

Eller hva tror du?

Vinterferielesing

Vinterferien her i huset, starter alltid med en korpstur til Trysil. Det er flere dager med spilling og skikjøring, bowling og svømmig, døgning og godteri. Siden far er korpsassistent, ble dette i år noen dager med fred og ro for mor siden begge gutta dro på tur.
Sesongens manneinfluensa pågikk hele uken før, så jeg var litt redd for at de ikke skulle komme seg avgårde, men det gjorde de.

Og jeg satt i gang med å lese islandsk krim av Yrsa Sigurdadottir. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, men jeg liker islandsk krim - i bokform. Og kan berette at dette ikke er boken man leser når man er alene hjemme. Det er en skikkelig skummel bok, og en veldig god nok - og enten du like krim eller ikke...og jeg løste krimgåten mer enn en gang mens jeg leste. 

God lesing!

Forlagets omtale:

Ny serie fra krimdronningen Yrsa. En ung kvinne blir funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem i Reykjavik. Det eneste vitnet er hennes sju år gamle datter. Når enda en kvinne blir drept på bestialsk vis kort tid etterpå, står politiet uten andre spor enn mistanken om at det er samme gjerningsmann. En radioamatør fanger inn skremmende meldinger som knytter ham til begge de drepte kvinnene, selv om han ikke kjente noen av dem. Nysgjerrigheten får ham til å sette i gang farlige undersøkelser på egenhånd. Huldar har ansvaret for etterforskningen av drapene. Han mangler konkrete spor og dette skaper frustrasjon og konflikter internt i politiet. Saken kompliseres ytterligere ved at han har løyet om seg selv for psykologen Frøya, som bistår jenta som var til stede da moren ble drept. «DNA» er nok en nervepirrende pageturner fra bestselgerforfatteren Yrsa Sigurdardóttir. Igjen viser hun hvor dyktig hun er til å skape intelligente plott og effektivt fortalte historier med et rikt og spennende persongalleri. 

Per Varmestein - Persokk - og paveaudiens. Re-publisering

Peters stol

Eller Peters stol, om du vil. Det er i dag, til minne om Peters stol. Det var Apostelen Peter som ble overhode for den kristne kirke og var Romas første biskop.
Peters stol kommer fra det latinske Petrus in Cathedra eller Petrus Cathedratus og er stolen paven sitter på.

I gammel tid tenkteman at St. Peter kastet varme steiner i vannet for å få isen til å gå, derav Per Varmestein eller Per Heitstein.
Noen steder ble i dag regnet som første vårdag. (her er 10 minus i dag, men vakkert vær og vi aner at våren er på vei)
Går man på isen etter denne dag, er det å betrakte som selvmord. Om man gjorde det, kunne man havne i uvigslet jord.

(en elv rett ved der jeg bor, ha skispor over seg. Og den som følger med, vet at det ofte går en gjennom her; en om våren og en om høsten. Slomsing, folk kan ikke bruke hue lenger)

Det ble fortalt om fiskeren Peter at hedninger raket håret av toppen på hodet hans under han første fremtreden. Dette så han selv på som et martyrium og anbefalet presteskapet å gjøre det samme. Slik skal tonsuren ha oppstått.

Primstavens symbol er en nøkkel, som er pavens maktsymbol, eller en pavestav. En stein kan være det tredje symbolet.

I Søndre Senniens budstikke, fant jeg et morsomt vers om Per Varmestein:

Per Varmestein (foto:) v/Hakre: Fleire gonga har æ fådd detta spøsmålet: ”E det ikkje på den her tida at han Per kaste varme steina i jorda?” Jo, akkurat – den 22. februar har vi han Per Varmestein. Det e da han St. Peter vil ha slutt på vinteren. Så kaste han varme steina i myr og vatn. Etter den dagen går ikke tela lenger ned, og isen bynne å tine nedana. Sa di gamle, kem det no va. Den dagen smelta sola snybajlln på veggen, og etter den dagen skulle man ikkje gå på islagte vatn. Nokken trudde det nok. Gikk man gjenna isen etter Per Varmestein, hadde ingen plikt tel å berge tosken. Og vess han drukna, skulle han ikkje legges i vigsla jord, men legges utaførre kjerkegårn, førr dem sa det va sjølgjort. Det e tydelig at detta kjem fra land lenger sør. Vermerke: Skein sola så lenge den dagen at man kunne sale av og på en hest, så va det varsel om en solrik og god vår. Om vi no skal tru sånt. Budstikka gjorde jo et forsøk med det der et år. Ka kom det ut av forsøket? Dagen kalles også Peter Stol. Det skal minne den kristne verden om at Peter var satt til bispestolen i Rom den dagen. Det blei jo selve pavestolen. Vi har no trygg is, Men husk di varme steinan i myr og vatn. Merke for dagen på di gamle primstavan va St. Peters nøkkel.

Litt spennende å tenke på dette akkurat i disse dager når det skjer spennende ting i Roma. Jeg er ikke katolikk, men tiltrukket av katolisismen (den fine delen) og følger med. Jeg har ikke paven som mitt overhode, men synes det ville vært veldig hyggelig om de nå valgte en uten skumle øyne.

Fine, snille "gamlepaven"

I den anledning kan jeg fortelle om en ung Siri, 17 år, på Petersplassen under Pavens audiens. Det var forrige paven, han med de vakre, snille øynene. Det var før attentatet, og han kjørte rundt plassen, eller ble kjørt rundt, i sin golfbil, men uten panser.
Jeg kjente noe da han kjørte forbi.
Det skjedde noe. Jeg sto i fremste rekke, jeg var som sagt 17 og smisket meg i flortynn sommerkjole forbi vakter og italienske menn.
Og det skjedde noe da Paven kjørte forbi.

Hva det var og hvorfor?
Utstråling fra dette vidunderlige mennesket?
Ikke vet jeg.
Men jeg glemmer det aldri.
Du kan lese biografien hans her.

Se, han leser!

Min gutt er smart. Veldig smart. Han har ikke fått tatt ut potensialet sitt fordi det i perioder er for tøft å gå på skolen og da brukes energien på annet. Men lesing var av de tingene som gikk rett i boks tidlig.
Siden jeg og far er noen lesehester og kjapt pløyer gjennom 8-10 bøker på ferie - alt. leser tom kindle... haha - så har det var overraskende og til dels ganske frustrerende å ha en unge som ikke har oppdaget bøker.

Vi har gjort alt det riktige. Vi leser så han ser det, vi har lest høyt, han ble medlem i Barnas bokklubb, vi går i bokhandel når vi er på bytur. Jeg har også kjøpt alle de "riktige" bøkene som er tilpasset hans alder, kjønn (jada, jeg vet!) og kulhet. Det har vært kjøpt Gutta i trehuset, Kaptein Supertruse og Pingle-bøker. Ungen gidder ikke lese.
Han kan lese, nemlig.

Så var det et kjør i 2. og 3. klasse hvor det ble fokusert fra skolen på at de skulle lese skjønnlitteratur. Faktabøker gjaldt ikke. Så da dette var godkjent lesestoff igjen, gadd ikke han. Han leser Aftenposten Junior og det er det.

Forleden måtte jeg på et møte i Oslo-byen. Dette foregikk på cafe, noen han er vant til og han er rutinert på å skaffe seg den ene delikatessen etter den andre.
Mens han leste.
Å, se! En hel Detektivbyrå nummer 2-bok ble lest ut.
I natt lå han og leste ut en hel Pingle-bok.
Han får en Gutta i trehuset-bok i vinterferien.

Og mor må felle en lesetåre.

Preburtale tiåringer...

... oi, det er en fest. Nå skal jeg ikke drite ut ungen min som finner dette innlegget om noen år... men det skjer mye for tiden og det tar mye plass og påvirker familien. Tiåringen er ikke i puberteten, men du verden som det nærmer seg.

Det er uren hud, kjærestedrama og uautoriserte søk på nett. Hormonene spretter og vi ser med glede og skrekk frem mot de neste årene.

Det er jo sånn at når man har barn, så er man inndelt i faser. Man er i babyfasen, småbarnsfasen... så kommer tenårene... og derimellom, når vi har barn på småskole- og mellomtrinnet - så henger vi litt i løse lufta. Jeg har savnet dette lenge. Jeg har en bok hjemme om "tweens" - de "between" småbarnsalderen og tenårene. Så må vi også legge på en diagnose, vi har bare ett barn og aner ikke hva som er vanlig og normalt og hva vi kan og bør forvente.

I alle fall... hos oss er vi på full fart i år vi nå skjønner kommer til å bli hektiske. Vi forsøker å være i forkant, men en bråmoden tiåring som mener vi må slappe av "for det er bra å lære ting tidlig", kom litt brått på.

Å ta seg selv på alvor

I det siste har et stadig tilbakevendende spørsmål dukket opp hos meg; Tar jeg meg selv på alvor?
Jeg mener, verdsetter jeg meg selv nok slik at jeg gjør det som er bra for meg og som jeg fortjener? Eller kaster jeg vrak på meg selv, saboterer meg selv? Får jeg som fortjent?
Det er lett å tenke at man fortjener en dag i sofaen og litt rause mengder med lørdagsgodt (på en tirsdag). Men er det virkelig det jeg fortjener? Eller fortjener jeg og kroppen og sjelen min en skikkelig treningsøkt, en lang søndagstur i andpusten gange og en frisk salat til middag fremfor ihjelgrillet kotelett?

Omgir jeg meg med mennesker som gir meg energi og glede? Eller er det sånn at jeg ofte gir og gir - og omgir meg med mennesker som bare tar?

Jeg tror nok de fleste av oss lever i en lett blanding - hvor det gjerne heller mer til den ene eller den andre siden... av det vi fortjener og har godt av.
Men jeg tror også mange - inkludert meg selv - kanskje ikke er så bevisst på dette. Og jeg er helt sikkert på at de fleste av oss kan bli flinkere til å tenke gjennom hva som er bra for oss. Både akkurat nå og over tid.

Tror ikke du også?

Dette er godt for meg. Burde gjøre mye mer av det!
Foto: ICON Lillestrøm