Blogging for mange år siden...

... det fantes ikke. Da jeg emigrerte utenlands for skole og jobb, fantes ikke mobiltelefoner, e-poster og Facebook. Så da jeg kom over bloggen http://reseledarliv.blogg.se/ ble jeg veldig nysgjerrig og det satte virkelig igang noen artige tankeprosesser.


På den tiden jeg flakset ute, var det altså ingen elektroniske medier å snakke om. Dårlige telefonlinjer var det imidlertid plenty av. En gang fikk jeg ikke meldt et dødsfall fordi vi fikk ikke linje fra Spania til Norge...Kontakten med familien hjemme, var fra bråkete telefonkiosker midt i Las Americas, eller fra et torv i Chania.


Også hadde vi brev. Og brev ble ikke sendt oss direkte, men via Stockholm. Når det kom fly så kom det en stor blå postsekk, compmailen. (Company mail). Den ble behørig sortert av plassjef (i dag heter det DM - Destination manager) og delt ut. Stor stas.
Det var noe som het teleks. Da kunne man tekste inn som på en gammeldags skrivemaskin og det var nesten direkte linje. Men i praksis ubrukelig - hvem hadde teleks hjemme, liksom.


I dag sitter de og chatter med dem hjemme på Facebook når de har hjemlengsel. Det er på en måte godt at verden går fremover. Samtidig lærte vi noe annet, vi som var ute på egen håndt for alle de årene siden. Helledussen, jeg har ikke en gang digitale bilder fra den tiden, men skikkelig fotoalbum på loftet.


Jeg drodler litt med hvordan bloggen min hadde vært om jeg hadde blogget fra mine år ute.
Hadde jeg hatt et filter? I dag er man jo for det første voksne (voksnere, i det minste) og man leser om privatliv og retningslinjer alle steder. Men den gang hadde jeg nok gått i både en og to feller. I helvete heller, jeg var i trøbbel mer enn en gang og det kun med kjeften... så det kan man vel trygt gå ut i fra.

Hadde jeg blogget om da jeg ble matforgiftet og måtte kjøre folk til flyplassen og spydde i bussen? Eller da jeg var så bakfull at en kollega måtte ta på meg linsene? Hadde jeg blogget om romanser? Og hadde jeg i så fall skilt på romanser med kollega og lokalbefolkning? Det var nemlig et klasseskille der. Lokale helter var fy-fy! Hadde jeg blogget om rotter så store om katter på rommet, eller bad fullt av kakerlakker? Hvor vakker Kreta er, hvor artig det er å hoppe på et lokalfly til en annen kanariøy bare for å feire nyttår?
Ville jeg klaget på spansken min og skrytt av gresken min?
Gode venner, Samaria, kjærlighetssorg og fester? Hva skjedde egentlig den natten på den bulgarske nattklubben og må man forvente å bli slått ned? Hva med sjefen min et sted, som hatet meg? (faen så kjipt det var!) Og hva med usikkerheten om neste destinasjon, frieriet jeg fikk i håndskrevet brev fra en... romanse. Om enn litt dypere... Den beleste professoren fra et dansk universitet som ga med kjemperos for å ha guidet ham gjennom min del av Kreta? Eller da jeg (som ikke er superglad i barn) fikk en barneklubb i fanget.


Det er mange minner, de fleste gode. Vi mennesker er jo viselig innrettet slik. Det formet meg, er en del av meg hver dag. I disse dager kanskje enda mer enn vanlig. Mange har jeg fått kontakt med igjen på Facebook, og vi skal snart på tur igjen. Da skal jeg snurpe over "så korte skjørt var ikke lov i min tid" og "vi kunne stryke skjorter" og "i dag er det visst lov å ta i mot gjester iført solbriller".


Kanskje sier jeg hei til en jeg kjente en gang. Og kanskje jeg i fem minutter tenker på at "mitt selskap" skulle gjort som mange andre bedrifter; hent inn pensjonistene om sommeren... jeg kunne fort tatt et par uker. Og så er øyeblikket over og jeg husker slit, dårlig søvn, sinna turister og slår meg til ro med at livet har ulike faser.
Det var en vidunderlig tid og jeg synes alle skal sende kidsa sine til utlandet en periode;  som reiseleder er ikke noe dårlig alternativ.


Jeg skal snikfølge med på Helena og hennes erfaringer.
Bortsett fra elektronisk komminikasjon og kortere skjørt, tror jeg det er ganske likt. Sure sjåfører, manglende rom, fulle turister, dårlig betalt og aldeles vidunderlig.

(i dag er det 10 dager man går på kurs før man får bli reiseleder hos Star tour. Vi gikk to måneder. Var vi tregere i oppfattelsen eller lærte vi mer?)