mandag 16. mai 2011

Angsten for det offentlige

Da jeg sto på passkontoret og måtte ha nødpass, siden jeg dagen før jeg skulle reise kom på at passet mitt gikk ut i januar, fikk jeg god tid til å lese dette diktet som var hengt opp flere steder. I en grå ramme, men byråkratifont. Men svært bra og passet godt for meg, siden jeg trodde jeg skulle få kjeft for å være så inderlig sløv.



Angsten for det offentlige:

Min redsel for stats- og kommunekontorer
er angsten for blikket som gjennomborer.

Et røntgenblikk bak byråkratiske briller
kan skremme meg mer enn den nifseste thriller.

Mitt ærend på stedet er helt likegyldig.
Jeg står ved en skranke og føler meg skyldig.

Det er som på ny å bli innkalt for rektor,
hvis blikk er en bomsikker løgndetektor.

Min sjel skrumper inn. Den blir mindre og mindre.
Nu avdekkes alt i mitt lurvete indre!

"Fullt navn og adresse?" – Å alle ting flyter…
Man er som en pågrepet voldtektsforbryter.

"Sivilstand og stilling? Og fødselsår?" – Ja, da!
Vær nådig! Jeg tilstår jo alt, Torquemada!
(Thomas de Torquemada var en torturist)

"Hvor skal de?" – Å Gud! Det var sjelssammenbruddet.
Min dødsdom er felt. Og nu faller vel skuddet?

Da blinker det vennlig i hornbrilleglasset:
"Den fjortende mai kan De avhente passet!"


André Bjerke



4 kommentarer:

  1. Nämen GULA nödpass i Norge? I Sverige är nödpassen ROSA!

    SvarSlett
  2. Rosa?! Hehe. Medangster med deg. Jeg måtte omstemple og greier da jeg reiste på pikenavnet mitt etter at jeg hadde gifta meg. Kåla rundt på Gardermoen i huien og hasten.

    SvarSlett
  3. Herlige André Bjerke sier jeg! Og godt du ikke fikk kjeft!

    SvarSlett
  4. Åå der minnet du meg på , at ene gutten her i huset også trenger nytt pass ..

    Takk for påminnelsen :-)

    SvarSlett