Nå er det en blodgiver mindre.
I dag, etter en massiv logistikkomstrukturering, kunne jeg sette meg i bilen, bruke 50 minutter i trafikken, fylle ut det samme skjema for over 30. gang, sitte 20 minutter og vente mens jeg leste gamle ukeblad, drakk min eplemost og spiste mine gjendekjeks, før jeg fikk beskjed om at jeg ikke lenger er bra nok.
Siden 1994 har jeg brukt av min tid og bokstavelig talt gitt av meg selv. Jeg har hatt karantener på grunn av sykdom, nye kjærester, piercing i nesen, svangerskap og amming. Men jeg skulle i dag gi min gang nummer 30. Det ble litt styr i Oslotrafikken på formiddagen, men jeg kom omsider frem.
Og da jeg kom inn til kontroll (omsider... men ok da siden jeg var litt sen på trafikken) så ble jeg disset der og da. Piercing i slimhinner er ikke lenger lov. Selv om min piercing ikke er på noe skummelt sted man ikke ser med klær på eller noe, men bare en liten dobb i nesen... så anser da de som har greie på det, at dette er sår som egentlig aldri gror og selv etter flere år er mer utsatt for infeksjon enn godt er.
Nå må jeg også få si at det er i det siste lempet på tidligere strenge krav til hvem som kan gi, og jeg er veldig glad for at de ikke på noen måte ta lett på dette. Det skal tross alt gis til syke kropper.
Hver gang jeg har gitt blod, har jeg blitt takket pent. Man steller pent med blodgivere. Enkel parkering og fine "premier". Jeg har tidligere skrevet om min samling med mummikopper. I dag fikk jeg ingen mummikopp. Det hadde de ikke. Jeg fikk ikke en gang et klapp på skulderen med "men i hvert fall etter så mange år og liter så skal du få en ekstra badeball". Jeg fikk en beklagelse og beskjed om at jeg jo kunne ta den ut og komme om en måned igjen...
Nå hadde jeg tenkt å gi meg på Ullevål nå og flytte blodårene mine til Ahus, så at det var siste gangen, hadde jeg bestemt meg for. Men likevel ble dette litt nedtur.
Jeg følte det litt sånn å gå ut med lutede skuldre og blikk i ryggen; Du er ikke lenger god nok.
Det er viktig med blodgivere og jeg skulle gjerne fortsatt i mange, mange år til. Men jeg liker dobben min. Jeg har en stund tenkt på om jeg skal bytte den til en glitrende sten... la meg si det sånn; det kommer ikke til å ta lang tid nå.
Og så må jo noen erstatte meg. Blodgivere trengs virkelig og indelrig og hver dag! Min i dag litt kleine opplevelse skal ikke hindre meg fra å snakke varmt om Blodbanken og det å gi blod. For det er viktig og nødvendig og det går ikke an å la være. Om man er god nok.
Utrolig viktig med blodgivere ja!
SvarSlettJeg var blodgiver i maaaaange år, men var plutselig ikke bra nok jeg heller. Men det var på grunn av sykdom. Jeg synes det er for strengt å si nei pga en liten piercing, men men - jeg er ikke noen ekspert på området..
Skjønner skuffelsen din veldig godt, men håper virkelig noen tar din plass!
(og tusen takk for herlig kommentar hos meg, latteren kom ja!!!)
♥-klem fra meg
En "trøst" kan jo være alle de menneskene som pga akkurat deg (og andre blodgivere) har blitt frisk :) Så på vegne av "mine" sier jeg tusen takk :) Vi trenger så uendelig mange flere! og da er det jo viktig at giverene opplever at de blir ivaretatt og at de får tilbakemelding om hvor viktig det de gjør er :)
SvarSlettJeg burde vel gitt blod, men jeg blir uvel av sånne blodgreier... Kanskje jeg må psyke meg opp? Tror jeg ligger litt dårlig an fordi jeg har bodd i Afrika, husker de var strenge på det før.
SvarSlettHuff, det var synd da.
SvarSlettJeg har selv sluttet, men det var i kombinasjon av mannbytte og sykdom.
Verre for en bekjent av meg som fikk beskjed om at "sånne som henne" ikke kunne gi blod. Hun ble adoptert fra Korea som 2-åring.... DET er koselig beskjed det!
Men for all del. Mange gode grunner til å være blodgiver. Jeg håper jeg kommer meg tilbake i stolen igjen en gang.
Du har kanskje fått din etterkommer allerede! Jeg meldte meg for en måned siden på nettopp Ullevål sykehus. Men er ikke godkjent ennå, da jeg akkurat hadde vært hos akupunktør. Har da karantene 1/2 år pga det. Ellers er de litt usikre på min kroniske bihulebetennelse, men det skal antagelig ikke være noe problem dersom det ikke er noen farlige baskelusker iforbindelse med det. Har vært hos Øre Nese Halslege og også tatt CT. Så da får vi se etterhvert. Rakk for sist forresten. Hyggelig og veldig morsomt! Klem Marit
SvarSlettIkke god nok, jeg heller. Eller sagt på en annen måte: jeg fikk beskjed om at jeg trengte blodet mitt selv.
SvarSlettMen badeball du? Jøss!
Har aldri vært bra nok jeg... og mannen min har bihulebetennelser noen ganger i året og får heller ikke lov å gi lenger - lurer på om de holder på sånn med alle??? jaggu ikke rart de ikke har blodgivere!!
SvarSlettDe har lempet på endel regler. Blant annet tror jeg at sør-amerikanere nå får gi. Og det er jo bra de passer på at blodet er av maks kvalitet. For all del. Og karantener har vi alle hatt...
SvarSlettMen dette var uventet og en ekstra presang kunne jeg ha fått. Badeball, nei da, jeg tok med en sekk jeg kan bruke når jeg sykler til jobb. Det er slutt på gode tider og Mummikrus og ting man virkelig gleder seg til å ta med hjem. Hanna-krus fra Rørstrand har jeg også.
Til den som synes å gi blod eller tanken på det er ubehagelig så er jeg skikkelig streng. stram deg opp. Vi trenger alle dråpene vi kan få. Og forsøk en gang. Og se. Er det uoverkommelig, man skal ha resepkt for det også, så har man i hvert fall forsøkt.