Barnet mitt gikk seg bort.
Her vi bor, er det et bittelite senter. Vi har det vi trenger og får kjøpt både mat og klær og sko og endatil blomster og leker. Det er oversiktlig og greit.
En tidligkveld, dro jeg og min sønn dit for litt småhandling. Jeg skulle et ærend etter blomsterbutikken, og idet jeg går inn i butikken, så jeg at barnet ikke var med. Vel, han hadde vel stoppet i lekebutikken da. Jeg ropte et par ganger, men men...
Da jeg hadde gjort det jeg skulle, så gikk jeg inn i lekebutikken. Ingen femåring jeg hadde lyst til å ta med meg hjem. Så da vandret jeg stille og rolig bortover, han satt vel i en Ole Brumm eller noe annet man putter penger på, og ventet på meg. Men neida...
Så, fra Rimi hører jeg plutselig "mamma!!!!" og med en Rimi-mann på slep, løper en forgrått unge mot meg. Han hadde virkelig mistet meg, og var helt fortvilet. Så kjent som han er der, er jeg veldig glad han ikke hadde gått ut på parkeringsplassen - men han sa han trodde jeg hadde reist hjem. Uten ham! Stakkars liten venn. Jeg som ikke visste han var blitt borte en gang. Tøffe gutten har alltid vandret avgårde. Aldri stukket av, bare utforsket. Fra han kunne gå. Og dette beviser vel at han alltid har hatt øyne i nakken og visst hvor vi har vært.
Det gikk bra. Vi er veldig glade for at når det først skulle skje, så skjedde det ikke i London, eller på Kreta eller et annet "ukjent" sted med masse mennesker.
Og her ligger det et dilemma... han hadde spurt om hjelp i butikken. Han tok kontakt med en voksen og sa han hadde mistet mammaen sin. Han beskrev meg og de var på vei for å gå og lete etter meg. Det var godt tenkt. Men alle er ikke snille. Så hva lærer man barna? Be om hjelp men ikke snakk med fremmede?
Hvordan gjør dere det?
Jeg vet i hvert fall at sprittusj som skriver telefonnummer på armen, lære ungen å si "call mummy" og to voksen og en femår skal følge enda bedre med når vi er på tur.
Savner vogn jeg...
 |
Stor liten gutt som etter avtale får gå hjem alene fra barnehagen - og ikke snakke med noen han ikke kjenner. |
Å, dette er skrekken! En lettelse at det gikk bra. Vår sjuåring har også alltid vært en vandrer, aldri vært redd for å bli borte. Det er værre å ha med sånne i butikken, enn de som klamrer seg til beinet ditt. Nå har heldigvis vår datter lært seg begge foreldres telefonnummer og det er en liten trygghet, men kun på norsk. I utlandet tviholder vi på henne og ifører et sånt armbånd med navn og nr.
SvarSlettOg det er et tilbakevendende tema det der, ikke snakke med fremmede, men be om hjelp når det trengs....Ikke greit å forklare forskjellen.
Og tusen takk for så oppmuntrende kommentar på siste syinnlegg hos meg, jeg blir litt flau over all rosen. ☺
Å stakkars, det er skrekkopplevelse for både store og små. Godt det endte godt, og fort!
SvarSlettHan var fornuftig og spurte om hjelp, det var bra! Man kan jo ikke lære opp ungene til å tro at alle fremmede er farlige heller..
oi, oi - da får en den store skjelven. Og han skjønte det jo selv også - at han hadde blitt borte.
SvarSlettDu spør hva vi andre gjør -
Vi gjør slik: På store steder - eks Tusenfryd eller Oslo sentrum på 17. mai, dvs steder der ungene ikke er kjent og ikke kan finne fram selv: Telefonnummer til både mamma og pappa på armen og tydelig beskjed om å gå til "en snill mamma" og be om hjelp.
På halvstore steder - eks skirenn med masse folk, - eller loppemarkeder osv: Vi avtaler et sted der vi møtes hvis vi ikke finner hverandre. Ved dette klatrestativet, ved denne vaffelbua.
I dagliglivet - ikke noe spesielt. Så da kan en jo "bli borte", sånn som det skjedde hos deg. Min minste er også en "trygg vandrer", ganske ugreit før - går greiere nå.
Generelt: Unger må kunne be om hjelp. Det er en viktig egenskap. De fleste voksne er skikkelige folk. Men jeg har bedt dem om å finne en "snill mamma" - altså noen de selv synes ser slik ut - det er den eneste "sikkerhetsordningen" jeg har lagt inn - og noen garantier har en jo ikke.
"en snill mamma" - hm, den likte jeg.
SvarSlettOg som dere sier, man kan ikke lære barn at alle vil dem vondt heller, som mormor skriver.
Samtidig kjenner jeg at verden blir jævligere og jævligere... har dere noen gang "mistet noen" underveis?
Nuvel - det vil helst gå godt. Og da det først skjedde, så fikk vi oss en lærepenge i trygge omgivelser, tross alt. Jeg hadde heller aldri stått rolig i en butikk og tuslet rundt etter ham på den måten om det var et sted vi ikke var kjent.
Til helgen blir det utstillingsåpning og Flydagen på Kjeller - vi får snakke om det og trene der.
Ja, jeg har mistet ("mistet") noen.
SvarSlettJeg - vi mistet storebror - da fireogethalvt - i Dyreparken i Kristiansand. Vi hadde da minstemann på 3 mnd i vogn og snuppa på nestentre. Og oss to voksne. Og alt var så staselig og spennende - og vi hadde ett gående barn hver og trodde det skulle gå - men så forsvant storebror. Jeg måtte gi vogna med babyen til "en snill mamma" og løpe avgårde for å lete mens jeg ringte etter pappaen som var et stykke unna med snuppa.
Vi fant ham før han visst at han var "mistet".
Neste gang var verre. Han skulle gå hjem fra skolen alene - midt i andre klasse - kjent vei, 10 min å gå, lyst, midt på dagen, men vinter. Kom ikke hjem. Ringte SFO, de hadde sendt ham avgårde for nesten en time siden. De to andre små hjemme, en sovende i vogn, en ble plassert på sofaen med telefon i hånda - pappaen og to fra SFO begynte å gå gjennom nærområdet ved skolen. Jeg løp opp og ned i veiene i nærheten. Det nærmet seg to timer, snart mørkt. Så lå han i snøhaugen ved porten, utslitt, våt. Jeg gråt og gråt og fikk ham inn og i dusjen. (Han hadde nok lekt litt i snøen, blitt kastet snøball på av noen dumme store, skjønt at han hadde blitt veldig sein, somlet ennå mer, blitt våt, blitt enda seinere osv...)
Gikk bra begge ganger. Takk og takk og takk og pris.
Ojsann, det var litt av en skrekkhistorie. Og Underveis sin også. Uff a meg, men det går helst godt. Likte den med å "gå til en snill mamma" jeg også. Smart funnet på.
SvarSlettSyns "hverdag-sønnen" var klok også jeg, som gikk til en han skjønte jobbet i butikken, og ikke til hvem som helst han så, liksom.
Flinke gutten!
Har ingen råd, søker bare føre-var-tips jeg.. bedre føre var.. :)
~elin~
Uff...skremmende opplevelse....men vi må ikke bli helt hysteriske heller....
SvarSlettÅ stakkars våte gutten... ja, man må snakke om og vise frem og fortelle og forklare. Plutselig kan man oppdage at ting faktisk har sunket inn.
SvarSlettNei, vi må ikke bli hysteriske... og tenk da jeg vokste opp, var det ikke noe sikkerhetsnett i det hele tatt i form av mobiler eller noe. Ikke at femåringen skal ha mobil, så langt der i fra - det er bare sånn generell betraktning.
Verden er annerledes nå også.
Heldigvis har vi ikke måttet forholde oss til nettsamfunn enda - det er krevende å vokse opp som barn i dag; avslappet og fri men så mye å passe på.
Huff, det er fælt det der. Kjenner til følelsen, opplevde det et par ganger da gutta var mindre. De dukker jo heldigvis fort opp igjen. Ikke lett å få dem til å skjønne dette med skumle fremmede og snille hjelpere. Ser jo at når de trenger hjelp, er redde, så vil de ty til dem som kommer for å hjelpe. Og man kan jo aldri vite hvem det er...Men de aller aller aller fleste er jo greie, folk som vil hjelpe, folk som er trygge.
SvarSlettUff, ja! Har også en sånn historie i minne, med litt større kjøpesenter, yngre unge og busstasjon like utenfor døra. Gikk heldigvis bra; min mann var snarrådig og kontakta Security. De grep mikrofonen og etterlyste ungen. Hun ble observert ved prøverommet hvor jeg "nettopp" hadde prøvd klær. Puh! Aldri mer!
SvarSlettEn litt søt historie: kollegaen min var i Kristiansand, og hadde notert telefonnummer på 6/7-åringens arm med beskjed om at han kunne be noen ringe om han ikke fant mamma. Før avgang til Dyreparken satt de ved resepsjonen på hotellet og venta. Plutselig ringer telefonen: "Hallo! Det er Hotellet som ringer. Jeg har en liten gutt her som ikke finner mamma..." men hun satt omtent 5 meter unna, noe gutten nok visste utmerka godt ;-)
Dette var den store skrekken. Min datter på 5 forsvant i en travel gate i Ebeltoft rett etter at vi hadde sett en stor gruppe psykisk utviklingshemmede voksne. Jeg hadde panikk. Hun hadde ikke det, og ba om hjelp i en butikk. Så hun satt på armen til en hyggelig danske som sto på toppen av trappa til butikken. Der hadde de god utsikt til folkehavet. Hun oppdaget oss først.
SvarSlettAlle historiene her viser vel at dette nesten er uunngåelig. På et tidspunkt er enten vi voksne litt uoppmerksomme eller ungene litt overmodige. Viktig med en avtale om hva ungene skal gjøre da.