 |
| Illustrasjonen idag er en deilig "når det haster" råkost, med gulrot, feta og ruccola med olje. |
Nå kunne jeg selvsagt gått inn i posten og redigert litt, for jeg ser i ettertid at det kom ut litt feil. Men det blir bare teit. Forrige post handlet om min fleksible halvtime om ettermiddagen som jeg ble så glad for å få igjen.
Fritidsaktiviteter er noe annet, som jeg kan si litt om da. Selv om jeg fortsatt står for at tidsklemma ikke er noe for meg, og at mange kan styre akkurat det. Blir det kanskje en tredje diskusjon det da...?
Nuvel.
Fritidsaktiviteter er bra. Jeg var selv et aktivt barn og gjorde alt jeg ikke kunne. Hadde mine korte små karrierer i skiklubben, håndballklubben etc. Jeg gikk på matkurs og arbeidsstue som det het dengang og jeg hadde lite frilek som det heter i dag. Noen ganger var det svært slitsomt, andre ganger bare gøy.
Jeg vil at min sønn skal få utvikle seg og dyrke sin og sine interesser, hva det enn måtte være. Nå var han neppe særlig bevisst da vi tok ham med på babysvømming første gang - og har fortsatt med det. Men dansing som han holder på med, har han valgt selv.
Svømming er likevel noe vi bevisst har fortsatt med. Å ha en svømmedyktig unge når er godt for en mor som selv gikk under da hun var liten. Det kunne gått riktig galt... men det gikk bra, og jeg gjør ganske mye for at min sønn aldri får oppleve noe sånt.
Gutten elsker å danse, så det var et naturlig valg. Og vi merker han har stor glede av det.
Hadde vi kunnet dyrke særinteressene hans om vi hadde hatt tre andre unger som også hadde hver sine interesser? Ja, alt går. Men hadde det vært bra? For hele familien, mener jeg. Det hadde sannsynligvis vært et vanvittig pes. Nå er jeg av den oppfatningen at får man barn, så får man leve med dugnader av ymse slag, aktiviteter og bollebaking. Og vi gjør det gjerne.
Men er samfunnet blitt barnestyrt?
Er det blitt sånn at foreldre ikke lenger skal drifte familien og ta avgjørelser som gavner alle sammen?
Ble dette innlegget et godt eksempel på "når du tråkker i salaten, stå for guds skyld stille"?
Vi har to barn - de har begge vært innom flere aktiviteter enn de nå driver med - nå går de begge i korpset og sønnen går på speider ved siden av og datteren på dans/ballett ved siden av. I en periode hadde vi flere aktiviteter som vi foreldrene også var med på og på noe tidspunkt noe eget også, men vi måtte jo kutte ned på det og sette en stopper for det når de til stadighet vil mer - det går jo ikke rundt. Jeg tror hver familie finner sin mengde aktivitet og hvile som passer seg. Det handler jo om som du sier at familien også skal ha det bra sammen - ikke bare enkelt personene:)
SvarSlettDette er et fint innlegg, Siri. Du har mange fornuftige tanker. Jeg regner med det blir travelt når tredjemann skal begynne på aktiviteter. Innen den tid klarer eldstemann å komme seg til aktivitetene selv. Når barna blir eldre velger de ofte å kun holde på med en favorittaktivitet.
SvarSlettNå gjorde du det ganske klart at du ikke mente at fritidsaktiviteter ikke var bra i forrige innlegg da! Jeg har i alle fall skjønt hva du mener! Jeg var også ganske aktiv som barn. Fikk holde på med det jeg ville. Til forskjell fra den gangen, legges det opp til mer foreldreaktivitet nå. (Jeg kan f.eks ikke huske at jeg ble kjørt til noen aktivitet noen gang. Eller at noen av mine foreldre var med for å se på en håndballkamp) Både når det gjelder skolen og fritid. Vi trekkes med, enten vi vil det eller ei. Det handler til sjuende og sist om å finne den rette balansegangen mellom alle elementer som til sammen utgjør hverdagen. Tenker du klarer det fint, jeg!
SvarSlettDet er heilt klart at samfunnet er barnestyrt.
SvarSlettEg er heilt enig at ein familie må ta hensyn til familien, i første omgang. Og så barna. Og barna har godt av det, å ta hensyn. Vi bor slik til at vi MÅ kjøre ungene på alle fritidsaktiviteter. Det begrenser seg derfor litt, men vi har kjørt MASSE på ungene. Og det er veldig kjekt å følge dei opp, bli kjent med kamerater og venninner, og stå og heie på sidelinja på kamper.
Nå har det roa seg ned litt, og vi kan faktisk gå på våre egne fritidsaktiviteter.
Så starter det vel opp igjen om nokre år når minstajenta skal begynne på ballett, fotball, karate og i korpset... :/
Du vet, det blir så kjedelig hvis alle bare står stille der oppi salaten, sant? ;-)
SvarSlettJeg syns du resonnerer godt. Og jeg er enig med både Helene, Benedicte og hh. Det handler om å gjøre det som er rett for sin egen familie. Om å finne en balanse som funker.
Sier som Benedicte. Det blir nok hektisk når yngste begynner på aktiviteter. Men man justerer underveis. For eksempel er det bare med nr. 1 at vi har gått på babysvømming ;-)
Jeg kjenner meg ikke igjen i det hh sier om laber foreldreaktivitet da vi var unge. Mine foreldre kjørte meg og mine to brødre både hit og dit. Men så bodde vi litt avsides til, så de hadde ikke noe valg. Men de stilte alltid opp på kamp, heiet oss frem, var reiseledere på skoleturer, korpsturer og lignende. Sånn hadde mannen det også. Og nå prøver vi å føre det videre gjennom å stille opp for våre barn.
Er samfunnet blitt barnestyrt, spør du? Tja. Jeg vet ikke. Men mange får både 2,3 og 4 barn for tida. Faktisk leste jeg nettopp at det er blitt trendy (?) å få 4. Og velger man å stifte familie, kommer liksom fritidsaktiviteter med på kjøpet. Men vi syns aktivitetene gir stor gevinst. Så vi stiller mer enn gjerne opp. Selv om det selvsagt er hektisk til tider, og man innimellom har lyst til å hoppe over hele greia ;-)
Mye å kommentere her:
SvarSlettJa, det er et pes med mange barn og fritidsaktiviteter. Men jeg er ikke i tvil om at fritidsaktiviteter er et gode, og vi gjør vårt ytterste for å følge opp. Dette var vi innstilt på da vi tok avgjørelsen med å få fire barn.
Men vi har roet oss etterhvert som barneflokken har blitt større - det er lite babysvømming, babysang og babyturn med nummer fire...
Og så prøver vi å pense dem inn på mange av de samme aktivitetene - alle gutta spiller håndball, fotball og to av dem går i korps.
Jeg husker også min barndom sånn som hh beskriver - jeg kan ikke huske at jeg ble kjørt til og fra treninger, og kan ikke huske at foreldra mine var med på noen kamper...
Ja, det er annerledes med fritidsaktiviteter i dag enn da jeg vokste opp. Vi kom oss rundt selv med sykkel og buss og var det håndballkamper andre steder, var det litt kjøring, men det var de samme som kjørte hver gang.
SvarSlettDen gangen var det også ting som skjedde i vårt nærmiljø, og i sykkelavstand. Man måtte ikke krysse kommunegrensen fire ganger for å komme dit idrettslaget hadde fått spilletid.
Men jeg har selv sluttet med en sport i voksen alder fordi de baserte seg på dugnader, for de tok hver helg... jeg ville jo bare trene...
så litt må man få styre barna også.
Og ja, jeg er fortsatt veldig klar over at vi har ett barn vi kan følge opp med alt og i alt - og at mitt hovmod i forhold til dette, hadde falt dypt og inderlig med et par-tre unger til *ler*