Tid for trening - alle kan trenge litt hjelp i blant

Dette er ikke meg og min, men noen som er avbildet på google...

Ja, altså... jeg er i gang med trening. Det eneste jeg trenger er å møte opp på avtalte tider, og så er jobben gjort. Nesten. I hvert fall en time etterpå. Det er da jeg står med dirrende bein, armer jeg ikke kan løfte og en særdeles aktiv hjerne som forsøker finne det mest diskrete sted å spy.


Neida, så ille er det ikke. Nesten. Jeg har aldri vært fan av å måtte kjenne blodsmak på trening. Men så har jeg heller aldri vært stor fan av å være sliten heller. Så når man er avdanket treningsinstruktør med noen år på et litt selvdestruktivt hakk og noen halvslappe forsøk på å komme i form igjen... vel, da trenger man hjelp.
Jeg gjør i hvert fall det.
Kostet litt å innrømme det, men jeg sverger til at om man forholder seg til sånn som det er og ikke som man synes det burde vært... så.

Jeg er nå stolt innehaver av en pt. En kjekk og snill pt. Han har fått alt ansvar og er en perfekt match for meg. Jeg må bekreftes. Jeg må anerkjennes og få høre jeg er flink. Men ikke for mye, da blir det påtatt og masete. Akkurat passe mengde, akkurat passe oppriktig og fornuftig skal det være. 
I tillegg har jeg med min bakgrunn, grei kjennskap til kropp, ikke minst min egen, jeg stiller høye krav til program og opplegg. Og alt dette kom i denne skrekkelig dyre pakken jeg kjøpte.

En personlig trenger er det smarteste innkjøpet jeg har gjort for meg selv på lang, lang tid. Det koster flesk, forhåpentligvis mitt. Det er dirrende lårmuskler og ja, jeg vipper lett over kvalmegrensen - av et fint smil og en kommentar om hvor flink jeg er.
Det har jeg aldri klart selv. 

Alle trenger litt hjelp i blant.