Så hvor i samfunnet putter vi barna våre når vi gir dem signaler som bare ikke funker.
Hva forteller det barnet når det lærer hjemmefra at de må tenke selv, gjøre det de vil og det de selv mener er riktig når det ikke er sånn det funker i friminuttene? Mister de troen på foreldrene enda en gang? Som de gjorde det da de lærte at "alle må ikke synes fotball er gøy" og de i sin verden må velge mellom å gjøre noe de hater for å tilfredsstille gruppen - eller erfare at "jo, man må like fotball". Og hva lærer det barnet når de får meg seg hjemmefra at det viktigste er å delta og alle kan ikke være like gode til alt, når barnet ute blir tydelig underrettet om hvilken plassering som ble oppnådd i en uskyldig konkurranse?
Men som forelder må vi jo bare stå for det vi tror på, sende våre tanker og meninger videre til neste generasjon og håpe at evnen til å tenke sjæl også etterhvert vil omfatte å kunne være fleksibel, leke noe man ikke nødvendigvis ikke synes er like gøy hver gang. Gi dem ryggrad til å vurdere selv, vokse, erfare, passe inn. Forhåpentligvis på sine egne premisser.
Det er ikke alltid så lett å være mamma og pappa når dette ikke går helt av seg selv...
Stå på, viktig at voksne viser ryggrad. Det gir barnet trygghert, tenker jeg!
SvarSlettGod dag fra Ellen
Kloke ord og stå på sier jeg også!
SvarSlettDet skal neimen ikke være lett. Det beste vi kan gjøre er vel å gå foran som gode forbilder, og forsøke å snakke med barna i stedet for til. Da vil de forhåpentligvis utvikle seg til å bli trygge vesener som tør å gjøre egne valg.
SvarSlettDette var FLOTT skrevet!
SvarSlettVil ikke si så mye mer enn at jeg forstår hvordan du har det..
Godt skrevet! Tror det er mange som driver med ting bare for å tilfredsstille gruppen. Kanskje særlig gutter. For fotball er så viktig for guttene! "Alle" spiller fotball. Spiller man ikke er man liksom litt utafor. Mange som taper på det. Og ikke lett for en mamma og pappa å rådgi når behovet for å passe inn er så stort. Nå har ikke jeg gutter da, og har ikke selv opplevd dette. Men flere guttemødre jeg har snakket med har nevnt akkurat dette med fotballen som en utfordring. Så blir spørsmålet: hvor mye skal man presse da? Man kan bare gi råd. Men om gutten vil spille fotball, selv om mamma skjønner at han kanskje egentlig hadde trivdes og lyktes bedre med for eksempel piano, hva gjør man da? Ikke lett.
SvarSlettGutten vil ikke spille fotball men det er heller sånn at mor og far ser at kompetansenivået må heves. Det er jo ikke bare fritidsaktiviteter, men skolegården også.
SvarSlettMen dette opptar meg så det kommer nok mer om det. Ikke for å drite ut ungen min (ref. diverse innlegg om mammablogging) men fordi jeg nekter å tro vi er de eneste som står overfor slike utfordringer.