De lovet oss...

... at om man bare var streng med rutiner, ville babyen ta det til seg og ting ville gå av seg selv. Etterhvert fikk man en toddler som skulle respondere som ved magi bare rutiner ble fulgt og aldri fraveket. Kanskje med unntak i ferien, innimellom. Og julaften og sånn. Men ellers skulle skal man være fast og bestemt, men kjærlig, i trygg forvissning om at svaret på alt, slett ikke er 42, men en trygg unge som vet hva som gjelder. hva som gjelder ved måltider om bordskikk og takking for maten, søvn, rydding på rom, påkledning osv.

Jeg kan med den bestemte og kjærlige hånden på hjertet si at det er vel det største pisset en av de største mytene man får høre om når man får barn. I hvert fall funker ikke mitt barn slik.


Hver eneste hverdag, siden han var fjorten måneder, har han forlatt huset med en sekk på ryggen.
Fire av fem dager trasker han avgårde uten skolesekk på ryggen.
Hver eneste dag har han måttet rydde klærne sine selv, dvs legge i skittentøykurven.
Så godt som hver kveld, samler jeg dem opp fra badegulvet og legger i skittentøykurven.
Han blir like overrasket hver kveld når det er leggetid, og tannpuss er også noe som kommer brått på to ganger om dagen. Han fikk sin første tann da han var tre måneder.


Og sånn kan jeg vel egentlig fortsette mens jeg tar meg litt i det... noen uvaner rutiner sitter:
Våkne veldig tidlig, ekstra tidlig i helgene.
Biola og barne-tv til kvelds.
Og en god og lang nattakos til mor. Da er det vel egentlig ikke så farlig med resten...?

Sånn ville aldri skjedd om vi bare hadde hatt gode rutiner...