En gruppe på Facebook sier at man får komme tilbake i romjulen, Nei til halloween og ja til julebukk. Jeg har spurt i gruppen og mange mennesker irl om man virkelig må velge. Er det virkelig sånn at fordi om man omfavner en ny tradisjon i oktober, så kan man ikke omfavne en gammel tradisjon i desember?
Hva er dette for (unnskyld meg) bullshit?
Jeg kan forstå at man er kritisk til "handelsstandens" påvirkning og amerikansk drittkultur og alt det der. Men nå er det en gang slik at halloween egentlig kommer fra Europa. Du kan lese mer på Wikipedia, om du vil vite mer.
https://no.wikipedia.org/wiki/Allehelgensaften
Før jeg fikk barn selv, hadde jeg ikke sett julebukker - eller hørt om familier som gikk julebukker - siden jeg selv var barn. Jeg tror ikke et øyeblikk at de som går runde på halloween, hadde gått julebukk om ikke halloween fantes.
Sånn som dette foregår her jeg bor, så er det greit. Vi har en bolle med smågodt og vi bruker skje til å øse oppi hva de nå kommer og samler inn i. Det er mange forskjellige kostymer og det er fint å se at barna har det gøy. Vi voksne trekker også ut i gata og treffer andre voksne, tar et glass med noe godt og passer på barna. Jge må innrømme at jeg setter pris på at barna anstrenger seg litt. Ungdommer som ikke har kledd seg ut og strekker frem en åpen Rema-pose er det ikke mye sjarm over. Men vi kan alle gjør noe for at dette kan være en morsom dag for alle. Og vil man ikke ha besøk, så slå av utelyset. Verre er det ikke.
Jeg tror vi som som voksne må lære opp barna våre, som med alt annet. Nytt betyr ikke at gammelt må forsvinne. Tvert i mot, det kan være en fin mulighet til å snakke om tradisjoner generelt, finne ut av hva som er gammelt og nytt, hva vi liker og ikke liker, hvilke tradisjoner som er verd å ta vare på og hvilke vi ikke bryr oss om.
Sånn sett tror jeg kanskje alt oppstyret om dette, kan inspirere flere til å ta opp igjen julebukktradisjonen. Det ville være veldig koselig, her er de så velkommen. Men jeg vil ha en julesang for julegodteri.
Og til alle dere som vil ha julebukker på besøk; husk å ha barnevennlig godis - og at de voksne som eventuelt følger med, i følge tradisjonen skal ha en dram.
Unnskyld, det er vanskelig.
Det er vanskelig å be om unnskyldning og det kan være svært vanskelig å ta i mot. Barn blir i dag lært å be om unnskyldning allerede fra barnehagen. Eller; de lærer å si unnskyld. Si ordet. De lærer fort at å si unnskyld, er et fripass for å leke videre, jeg mener det ikke betyr noe for dem. For de minste i hvert fall.
Jeg har alltid vært opptatt av at dette går begge veier. Jeg har bedt sønnen min mye om unnskyldning. Da han ble større og kunne forstå hvorfor og ta innover seg konseptet, hendte det vi ba hverandre om unnskyldning hvis vi havnet i krangel om noe.
Nå er han stor gutt og burde strengt tatt forstå at det er godt folkeskikk å be om unnskyldning når man har gjort noe dumt. Dumme ting sier og gjør vi hele tiden. Det er viktig å være ydmyk og tørre å innrømme det.
Asperger syndrom er vanskelig å leve med. En av utfordringene er at man lett misforstår hva andre mener og sier og gjør. Unnskyldninger er en av de tingene. Så når min sønn har blitt plaget på skolen og de tar tak i det der og da - så er det ikke bare for den ungen som har gjort noe å be ham om unnskyldning. Det er nemlig ikke bare å ta i mot en unnskyldning og tro på den. Så mange har lovet bot og bedring, så mange har sagt... og ikke holdt ord.
Så når gjeldsarvingen kommer hjem og har vært i konflikt som var en misforståelse og har tatt i mot en unnskyldning med stort alvor og forteller hvor stor troverdighet "synderen" har - ja, det er stort og viktig. Det er en milepæl og det gjør så godt i mammahjertet.
Her var det en tid siden jeg var. Oppdaget en del halvskrevene innlegg, får se nærmere på de ved en senere anledning. Jeg har fortsatt endel på hjertet, men livet, hverdagen, tar meg igjen noen ganger.
Og noe som tok meg veldig igjen her forleden, vil jeg fortelle om nå.
Litt som terapi, snakke meg ut av det.
For jeg ble tatt av bølgen. Og noe så veldig også. Det var vitner, det var vondt, det var frykt og redsel og inmari ubehagelig.
Forrige uke var det høstferie. Jeg pakket bilen full av kid og fleece og så dro vi til Kristiansund. Der er familie, fishan og blainnabaill og ofte ikke særlig godt vær. Og der er også Atlanterhavsbadet. Er ikke så veldig glad i slike steder, men via timeplanen navigerte jeg utenom treningssvømming, seniorgym og skolesvømming og høstferien deres er denne uken... så vi koste oss. Ungen hoppet fra altfor høyt, skled fort i sklie, ramlet og kuttet kneet mens jeg satt i heitapottur inne og ute, med og uten bobler. Til slutt skulle vi dra og i det vi var på vei til garderoben, kom det kjempeplingplong over høyttaleranlegget. De skulle sette i gang bølgen. Siden det var onsdag skulle det til og med være store bølgen. Altså en bølgemaskin. Ungene ryddet ivrig vekk badeleker, det kom beskjed om at barn under ti år måtte være med en svømmedyktig voksen, og hu hei, vi skulle bade i bølger.
Det med svømmedyktig voksen var jo bare tull. Jeg var ubrukelig. Mistet fullstendig kontrollen. Det var helt jævlig. Jeg husker jeg fikk dyttet barnet mitt vekk fra det helvetet og selv ble jeg slengt under gang på gang som en dupp. Jeg fikk ikke puste, jeg klarte ikke holde hodet over vannet, jeg svelget vann og på ett tidspunkt strakk jeg armen i været for å signalisere til badevakten eller hvem som helst at dette går faktisk ikke bra.
Jeg klarte å komme meg bort til en kant, men hver gang jeg trodde jeg klarte å holde meg fast, ble jeg slengt under igjen. Til slutt klarte en mann som var halvannen ganger min vekt å dra meg ut.
Da jeg kom meg ut og fikk satt meg ned, eksploderte hodet mitt. Jeg har fått en skikkelig strekk i nakken og har hatt migrene siden.
Det var terapien. Nå advarselen. For de advarslene de kom med i badet, sa meg ingenting. Jeg ante jo ikke hva dette innebar. Jeg skal aldri i nærheten av noe slikt igjen, selv om jeg egentlig er glad i å bade og leke i bølger. Jeg vil ikke kritisere badet, de slo av maskinen da de så jeg hadde trøbbel, det tar bare litt tid før det stopper. Men alt de fortalte om dette dugde ikke, så lenge ikke jeg visste.
Jeg bare sier det.
Jeg har lest mange bøker i sommer, og flere skal det bli. Men jeg må bare få anbefale denne boken som jeg fikk i bygave fra gutta da de kom fra ferie.
En bok jeg forkortet nettene meget med. Lå og leste til langt på natt og våknet tidlig for å fortsette. Skal du finne deg en bok som gir deg lykke, romantikk, sorg, tragedier og himla barske kvinnfolk, så er det denne.
God lesning!
Forlagets omtale:
FORUNDRINGENS DAL er en stemningsfull og episk fortelling om to kvinners sammenflettede skjebner og deres søken etter identitet. Handlingen foregår gjennom 40 år og beveger seg fra de overdådige salongene i Shanghai til bortgjemte, fattige fjellandsbyer. FORUNDRINGENS DAL er en stemningsfull og episk fortelling om to kvinners sammenflettede skjebner og deres søken etter identitet. Handlingen foregår gjennom 40 år og beveger seg fra de overdådige salongene i Shanghai til bortgjemte, fattige fjellandsbyer.
Jeg er på jobb og ser ut som om jeg er rammet av tics. Hele tiden går høyre hånden ned på rompa... men det er ikke hensikten. Hensikten er å forsikre meg om jeg fortsatt har telefonen min i baklommen. Hjemme fyker hånden min frem i løse luften og bråstopper, mens jeg leser videre i den tykke boken. Når jeg leser, så liker jeg å google og se bilder av byer jeg ikke har vært i, sjekke matretter etc som omtales i boken.
Sånn kan jeg fortsette... men saken er den at jeg hadde mobilen i baklommen. Og jeg glemte som vanlig det da jeg skulle på do. Det velkjente klasket av telefonen i gulvet kom ikke og jeg innså at det jeg har fryktet lenge, hadde skjedd. Telefonen lå i do.
Faenfaenfaen
Også mens gutta er på ferie da. Ingen å hyle til og med... men man har da fasttelefon. Som omtrent ikke har batteri... og dette skjer selvsagt også mens jeg har en masse finn-annonser ute. "Svarer kun på sms". Særlig.
Nei, jeg har ikke fått tørket den, skal prøve en stund til i ris. Sannsynligvis har jeg kortsluttet den... men jeg får alltid hjelp og støtte av windows-telefongutta på Facebook. Vi sære som ikke bruke i- og tror at android er bikkja til naboen...
Så oppdager jeg at Lumia fases ut av flere. I hvert fall i de karakteristiske fargene. Min første Nokia smarttelefon var i cyan. Love it! Men Microsoftstore har godt utvalg og det blir nok en cyan 640 på meg. Kraftig telefon, mer enn godt nok til mitt bruk. Og i cyan...
Ellers er det en feriefri sommer, med lite mammatid selv om gutta er borte. Nå kommer de hjem og det skal bli så fint. Du da? Ferietid?
Det er ingen hemmelighet at jeg hater å gå til tannlegen. Virkelig hater. Alt gjør vondt hos tannlegen. Fra røntgenbildene som skjærer inn i ganen og skaper brekninger, til pirking, blåsing, vanning, skraping av tannstein og det hele. Alt er vondt og ubehagelig.
På denne årskontrollen gikk det skikkelig gæernt. Mye har skjedd på et år. Jeg hadde fått en sprekk i en fylling og det har lusket seg inn bakterier bak den og nesten hele tannen var spist opp. Nesten helt inn til nerven. Det var nære på en rotfylling, men det slipper jeg foreløpig. Men det måtte mange sprøyter med bedøvelse, hyling, grining, trøsting til. Noe skal man da også bruke skattepengene på... og for meg er det migreneanfall etter hver gang. Seriøst.
Vi har også en gutt som slurver med tannpussen, og tar gjerne kampen. Jeg vil ikke skremme ham til tannpuss, men det er frustrerende. Han skulle ha visst... ingen smerte er som tannsmerter.
Vel, ferdig for nå. Nytt besøk til høsten, det er stadig mistenkelige ting i nærheten av nye fyllinger som har erstattet amalgam...
Ja... etter å ha stått på for gutters rett til langt hår, uten å få tyn for det... flytter vi oss over til neglelakk.
Min gutt er ikke særlig glad i å klippe negler. Og han tar gjerne diskusjonen på hvorfor jeg får ha lange negler, og neglelakk.
Så da fikk han vel ha neglelakk da... med litt snakk om at det nyttet ikke å komme hjem og klage på erting. Om neglelakk på kule duder ikke er helt ukjent, så er det ikke direkte vanlig da.
Han er på barnecamp denne uken og gruppen hans er oransje. Oransje neglelakk har jeg, bare mistet oversikten over hvor. Så da fikk han lete blant de andre. Tegninger av Spiderman og denslags, ble avslått. Men grønn hadde jeg, matchet My ID, så da ble det sånn.
Vi ble da fine?
