Jeg kjente jeg fikk fysisk vondt i maven. Min til nå, litt spinkle gutt med blyantarmer og kulepenn-bein som i det siste har blitt litt bredere i takt med annen vekst, erklærte seg tjukk. Jeg sa som sant var, at nei, det hadde han ikke. Det var flotte lår og legger og ingenting å klage over. "Du er akkurat sånn som du skal være", sa jeg til ham. Vi snakket litt om det, han var merkelig lite mottakelig for det jeg sa.
 |
| Finnes vakrere bein enn disse? |
Så skjønte jeg det; han konstaterte rett og slett at leggene var tynnere enn lårene, det vil si, lårene var store og leggene var små.
Og at det ikke skulle være normalt eller fint, det hadde han ikke i hodet sitt på noe som helst nivå. Det var i mitt hode det raste gjennom alle tanker om selvfølelse, tjukke mennesker er like gode mennesker, vi er forskjellige og alle skal akspeteres og alt det der dere vet.
Han var ikke der.
Han bare rett og slett slo fast at lårene hans var runde.
Vi voksne - i hvert fall jeg - må passe meg litt.
jeg kjenner meg igjen...Du må ikke ta alt så alvorlig mamma, sa eldstebarnet en gang jeg hadde overtolket et av hans utsagn. Og det er sant.
SvarSlettEn klassisk felle. Barn har det med å konstantere ting, hele tiden. Eldstejenta her satt i bilen og sa at hun hadde tjukke lår. Jeg begynte på moralprekenen, da jeg til slutt skjønte at hun bare satt og løftet beina opp og ned for å se hvordan låret ble trykket mot setet.
SvarSlettBarn er dønn ærlige. Så det er veldig vanskelig å forklare alle normer og høflighetsregler vi voksne har skapt. Hva er forskjellen på løgn og høflighet? Hvorfor må de late som de liker en gave som ikke falt i smak?
.....men du så hva du holdt på å gjøre..så fint!
SvarSlettÅåååååå, du er SÅ ikke alene. Det er så vanskelig å huske å ikke tolke det som blir sagt...
SvarSlettSelv har jeg en 7-åring som ER bekymret for tykke lår. Nok til at hun vurderte å slutte å spille fotball da jeg forklarte at det hun så var muskler fra trening.