Kvinner vil forsørges - og så?

"I en undersøkelse Respons analyse har utført på oppdrag fra bemanningsfirmaet Proffice blant over 2500 yrkesaktive i Norge, svarer et flertall at de synes det er for strevsomt at begge småbarnsforeldrene jobber heltid. 65 prosent av kvinnene som har to eller flere barn, misunner andre kvinner som kan velge å være hjemmeværende eller jobbe deltid fordi de har en mann som kan forsørge seg.

Særlig kvinner under 35 kunne tenke seg å trappe ned karrieren hvis de hadde mulighet til å bli forsørget."

Dette står i en artikkel i Dagbladet denne uken. Ord og uttrykk som brukes om dette er trist, kjedelig, for ikke snakke om at det fører nesten helt sikkert til skilsmisse og minstepensjon.

Jeg blir provosert. Veldig provosert.

Å nedvurdere kvinner (og menn!) på den måten, se det er trist! Tror Nina Amble at kvinner av i dag er så lite underrettet at de ikke kan ta kvalifiserte valg? Tror Nina Amble at hvis jeg velger å kutte ned stillingsprosenten min, at mannen min vil oppfatte meg som kjedelig og gå fra meg? Er jeg da eksludert fra all mulighet til  å holde meg orientert, delta i samfunnsdebatten, være engasjert?

Jeg er fullstendig klar over problemstillingen som skisseres. Samtidig nekter jeg å gi opp troen på at hver kvinne, mann - familien som helhet, er i stand til å ta et personlig valg, det som passer best for dem. Noen ønsker ikke direktørstillinger, men arbeidstider som er tilpasset familieliv. For mange er det heftig nok å satse på hverandre, holde ut dager som ikke er fullt så lykkelige, respektere hverandre hver dag og selv finne formen på hvordan akkurat denne familien ønsker å organisere seg.

Det finnes endel av oss kvinner som har en ålreit jobb for å tjene penger, men realiserer seg utenom arbeidstid i lag, foreninger, med hobbyer og som mammaer.

Jeg synes det er rimelig frekt å nedvurdere de som ikke klatrer på såkalte karrierestiger og tar et annet valg.

Hva synes du?

Blogging - hvorfor?

Etter en drøy måned som blogger så kjenner jeg at det er greit med en statusoppdatering, sånn for meg selv. Hvorfor begynte jeg å blogge? Hvordan er det å blogge? Er det gøy, fortsatt skremmende som i begynnelsen? Gikk jeg ut for hardt og merker presset (fra meg selv) om å stadig legge ut mer? Eller ligger jeg nå på en komfortsone hvor jeg publiserer det jeg vil når jeg vil og i hvilken salige uorden jeg føler for?

Jeg koser meg. Og jeg deler. Deler gjerne av det jeg tenker på og føler for. Kanskje det ikke er så godt alt, men du får likevel. Alle får. Jeg har et tildels kraftig meddelsesbehov. Av noe. Noe jeg tenker på. Eller et fint bilde jeg vil vise frem. Fortsatt skremmende. Tenk om ingen vil lese... javisst er det blogging for min egen skyld, men så ser man alle de flotte bloggene med tellere der ute, og så høyt vil jeg at min teller skal gå også. Og da er det vanskelig å huske på at noen har holdt på i flere år allerede. Alle mennesker vil jo likevel ha bekreftelse; på at de er ålreit, at det de gjør er bra - jeg er ikke noe unntak. Men det er nå først og fremst en ny hobby for meg og jeg er her for meg selv. Mest.

Kodene rundt i blogglandia jobber jeg meg litt gjennom for tiden. Det er litt som å være ny jente i klassen. Jeg ser at mange kjenner hverandre og hvordan får man egentlig bilde på en følgeliste...? Massevis av giveaways som jeg etterhvert har forstått er lotterier og man kan velge hvor mange lodd hvis man gjør slik og slik, men jeg vet ikke helt hvordan jeg gjør slik enda. Men det kommer vel etterhvert.

Det er også mange flotte hjem rundt der ute. Ja, mange av bloggene jeg leser i er interiørblogger. Og da har man et medlemsstempel på siden sin. Det finnes mange sånne ulike merker som putter en i en kategori, jeg vet ikke helt hvordan man får dem. Jeg skal ikke sånn heller. Jeg har ingen spesialisert blogg som mange har side jeg ikke tilhører noen spesiell kategori som interiør, mat eller en typisk mammablogg. Jeg er sammensatt som mor, kjæreste, arbeidstaker og bare som meg selv; bloggen min er også det, sammensatt. Awarder er det også. Det tror jeg er noe man gir til hverandre, de som er mest synlige.

Jeg har skrevet før om bloggetikette. Det var da jeg oppdaget dublettinnlegg på løpende bånd mellom to blogger. Jeg fikk ingen særlig respons på det, og jeg tenker ikke veldig på det, men jeg stusser nå litt fortsatt jeg, da. Og kan velge at slik vil ikke jeg gjøre det i hvert fall.

Interiørbloggene fascinerer meg. Med nyoppusset gang eller nysnekret råklekkert stuebord (av noen planker vi fant på låven) og designgreier; alt fra lamper til tepper og skåler. Er det sånn at det ryddes en m2 før fotoshoot eller har alle det sånn hjemme? Samtidig som lekre bakverk trylles frem og man blogger om barneoppdragelse med den ledige foten? Hmm... jeg undrer meg om ikke jeg også kan få til det... Jeg får henge med noen stykker med tid til og se om det ikke er sånn jeg kan få det jeg også.

I mellomtiden så er det en artig, lærerik og spennende reise. Sjekk en blogg og så ser man hvem de følger og så er man snart langt vekk fra utgangspunktet, jeg har plutselig en ny blogg på listen min, og en annen falt ut. Jeg ønsker at jeg var flinkere til å ta bilder, gode bilder (antall bilder er plenty, du skulle sett alle de jeg ikke bruker...!) men jeg skal fortsette å kose meg her ute på det store internettet.

Får jeg være på bloggen din?

Sommertur med Tertitten

Hvordan kan bedre tilbringe en strålende solskinnssøndag i august, enn en tur med Urskog-Hølandsbanen? En togtur med Tertitten er spennende og koselig for både stor og små. Denne helgen har vi hatt fetterbesøk og to storesmå gutter koste seg med lokomotiv som gikk "feil vei", svele og sjokolademelk og leking på stasjonsområdet. Vedovner og lamper i toget er man ikke akkurat vant til, og en museumstur kan alltid lære voksne og barn litt av hvert. Dette er en tur som kan anbefales, kjøres søndager ut august. Ikke akkurat en luktfri tur, den gamle dampen overgår seg selv i svingene. Men langs gule åkre og med solen som skinner, gjør det ingenting.

Takk for turen!

Morgenkaffe på en søndag

Sensommer i haven

En skikkelig deilig lørdag. Vi har fetterbesøk og ungene har tumlet rundt som valper. Vi har bygget telt, syklet, fektet, "pinnet" og ryddet litt i en forsømt feriehave. Vi håper det blir enda flere sommerdager fremover; pelargoniene mine holder i hvert fall stand. Er de ikke flotte?

Hva blomstrer i haven din nå?

Sommerferie på Nordmøre

Mer om guttebøker og jentebøker.

Dette er egentlig en ny debatt for meg. Jeg har vokst opp med Nancy drew OG Hardyguttene. Jeg har lest alle klassikerne som bøkene til Anne-Cath. Vestly, Thorbjørn Egner og Astrid Lindgren. Jeg var nok gjennom flere hestejentebøker enn gutta, det er nå så, men nå leste jeg også stort sett det jeg kom over fra tidlig alder.

Jeg har aldri tenkt over at det var noe spesielt med rollemodellene i så måte. Hjemme har det aldri vært noe spørsmål om at ikke jenter og gutter kan gjøre det samme, så sant interessen og evnene er der. Så har bøkene jeg har lest påvirket meg? Hmm... det er klart de har. Alt hva man leser, ser, opplever, hører andre snakker om påvirker en. Spørsmålet er på hvilken måte. Har jeg blitt påvirket til å ta oppvasken - eller det motsatte - av noe jeg har lest? Eller kommer den viktigste påvirkningen om kjønnsroller og alt deromkring, hjemmefra? 

Et av de eventyrene jeg tror alle har lest, er eventyret om mannen som skulle stelle hjemme. et eventyr. Vi forstod det. De andre eventyrene forsto vi også var det. (Nå vet jeg at troll og hulder finnes da, men det er noe annet). Folkeeventyrene generelt; hvor havner de inn i denne debatten? De leses de også, og skal ikke underkjennes fordi om de er eventyr - eller?

Rollemodeller...identifisering... det er viktig. Vår første konkrete erfaring med å kunne bruke det som sto i bøkene, var da poden byttet barnehage i en alder og tre og et halvt år. Det gikk kjempefint de første dagene, så var det full stopp. Noe av det som hjalp da var bøker. Karsten og Petra begynte i barnehagen, og syntes det var skummelt. Tenk, var det andre som også syntes det var skummelt... kanskje det var greit å synes det er skummelt med et helt nytt sted med masse barn. Så gjenkjennels er svært viktig. Om det handler om jenter eller gutter vet jeg sannelig om er så viktig. Balansen må man se etter uansett hva man driver med.

Av nyere litteratur gleder vi oss til barnet blir så gammelt at vi kan ha glede av bøkene om Kurt av Erlend Loe. Vi har ikke lest dem selv, men tror at dette er bøker vi kan like. Har du noen erfaring med de bøkene?
Hva slags bøker  leser du for barnet ditt?