mandag 29. juni 2015

Å sende barnet sitt ut i verden...

... uten mamma og pappa. Det kan være en påkjenning for alle involverte parter. Og skrekkelig sunt.
Da jeg var liten/ung/yngre, ble jeg sendt avgårde på leir med gammelt telt og 20 kroner i lomma og klarte meg helt fint. Nyttig, lærerikt og jeg følte meg stor og ble selvstendig.

Vår gutt var på sin første helgetur alene da han var seks år. Han klarer seg selv, ordner opp og har ikke pleid å ringe hjem om natten og gråte etter mamma. Ikke før det var korpstur i vinter...pappa skulle være med og ble syk og hjemme. Høytfungerende asperger eller ikke... forutsigbart skal det være.

I helgen var det korpskurs på Ringerike folkehøgskole. Fire dager. Første morgen var det hårkrise (floke)... så gikk det greit, inkludert pauser, han trekker seg unna for å lade om noen ganger.
Men - siste kvelden, da han hadde fått "flis i halsen". Vondt og ubehagelig var det. Og da klokken nærmet seg natten og det kom telefon fra skolen og det var panikkanfall og pusteproblemer...da var mamma langt unna. Jeg var nemlig også på tur, og minst tre timers kjøretur unna.
Ikke noe behov for lege, men fred og ro for kiden og masse kos og omsorg.

Slipper du barnet ditt avgårde?

Foto: musikkorps.no





mandag 22. juni 2015

Jeg - en puritaner? Om drikkepress

Foto: Colorbox
Det er drikkepress i Norge. Her i pottittlandet hvor vi er tuftet på potet i flytende form, og hjemmebrent så det holder. Vi nordmenn samles rundt alkohol, hyller alkoholen og kan ikk eomgås uten alkohol - helst litt for mye.
Vi kan i hvert fall ikke fly eller reise til "syden" uten alkohol og mens vi er på ferie skal det drikkes. Ikke en facebookstatus legges ut i helgene uten noe "godt i glasset"  - for ikke nevne sommerfester og julebord. 

Jeg drikker ikke. I hvertfall svært lite. Her i huset er vi plaget med mage og migrene og det blir derfor lite rødvinsglass om kveldene. En dram til jul er vel ikke utenkelig, men det begrenser seg stort sett selv. Ikke for det, sånne bokser med svake drinker, type rusbrus, på en varm sommerkveld, er ikke å forakte. Og jeg har vel mer enn en gang blitt sett drikkende retsina på Kreta. Men, stort sett ikke.
Jeg synes heller ikke at barn og alkohol går sammen.

Nå skal jeg ikke benekte at jeg bidro litt til ungdomsfylla da jeg vokste opp. På frislepp som utenlandsarbeider og litt etter det, spyttet jeg vel heller ikke i glasset... Men så skjedde det noe. Jeg ble lei, voksen - et eller annet. Jeg begynte å se folk som drakk og det var ikke pent. Senere da jeg var gravid, oppdaget jeg det vidunderlige det var å kunne kjøre til og fra fest. Det har holdt seg. Jeg orker ikke nattbusser og taxi til en formue. Jeg kjører, koser meg så lenge det passer og drar hjem.

Hva og hvis folk drikker, må de bestemme selv. Jeg mener, ingen tar det positivt hvis jeg går og sier at "du burde ikke drikke". Hvorfor er det da greit å si det motsatte til meg? Hvorfor kritisere meg for at jeg ikke gidder å drikke? Det er ikke av religiøs overbevisning, men av lyst og praktiske hensyn og mine prioriteringer. Men jeg opplever det stadig. 
Stadig er det noen som skal "omvende meg". Jeg har fått høre det i årevis, men jeg er gammel nok til å bestemme selv.

Det har vært skrevet mye om unge, muslimske særlig kvinner, som faller utenfor det sosiale i arbeidslivet fordi de ikke drikker. Det skjønner jeg. Jeg er norsk, voksen og synes det helt ærlig begynner å bli plagsomt med drikkepresset. Enda verre må det være for dem som kanskje ikke har begge beina innenfor vår fabelaktige drikkekultur.

Snart begynner feriebildene å hagle inn på Facebook. Noen viser glade familier på ferie, som slapper av og koser seg. Andre er kroniske på å vise bilde av ølseidler, drinker etc. Hvis det er det du velger å vise fra ferien din, er det vel du som har et problem... ikke jeg.


torsdag 18. juni 2015

Sebastian Faulks Fuglesang

Jeg er akkurat ferdig med Fuglesang. En nydelig roman av Sebastian Faulks. En bok av den sorten hvor man leser saktere og saktere mot slutten, for man vil ikke at den skal ta slutt. Nå er det skrevet to løse oppfølgere; Charlotte Gray og Piken på vertshuset - som jeg har bråbestilt fra favorittleverandøren min Haugen bok... men likevel.
Denne bok satt seg fort fast i meg. 

Den handler om første verdenskrig, en krig mange ikke kjenner så godt til. Her får vi vite mer enn vi ønsker om skyttergravene, grusomhetene, møkka, og alt det vi helst ikke vil forholde oss til. Det setter også ørlite fokus på at dette er ikke noe de hjemme heller ville eller kunne vite noe om. Kjærligheten til mennesker, kjærligheten til en selv - boken er en tankevekker på mange måter.

Jeg minnes for noen år tilbake, at det ble sendt en tv-serie basert på boken. Tror jeg syntes den var litt kjedelig, men nå kunne jeg tenke meg å se den igjen. (finner den ikke på Netflix eller på cdon,no)

I alle fall, dette er boken jeg anbefaler at du tar med deg på en strand, under et tre eller opp i sofaen i sommer.

God lesning!

Forlagets omtale:
En gripende roman om helvetet i skyttergravene under 1. verdenskrig. En varm og overraskende kjærlighetshistorie og slektskrønike. Sebastian Faulks er en svært etablert forfatter i Storbritannia. Bøkene hans er oversatt til mange språk, men dette er aller første gang han utgis på norsk! Den populære forfatteren sammenlignes med store navn som Remarque og Hemingway. Fuglesang er blitt en klassiker som det ofte refereres til både i litteraturomtaler og i andre romaner.


tirsdag 16. juni 2015

Middag på terrassen

Ingenting er vel mer sommer enn å spise ute. Fyre opp grillen og dekke på utendørs og nyte finværet og at sommeren endelig er her. Vel fortjent etter en lang og kald vår.

Jeg må være den eneste som synes det er et styr. Ikke å spise ute, det er veldig hyggelig. Men alt rundt. Ja, far står og kremerer på grillen. Tilbehøret derimot, skal klargjøres. Det blir fort et par sauser og dipper, en salat, og annet. Det skal ut tallerkner, servietter, glass, drikke etc. 

Vi bor sånn at vi har kjøkken i annen etasje. Alt dette skal dermed bæres ned og ut. Etter at vi er ferdig med å spise, skal alt ryddes sammen og bære opp igjen.
Jeg har ytret ønske om en diger kasse vi kan heise opp og ned fra balkongen oppe. Det blir litt kortere å bære alt. Det ble nedstemt med 14 dobbeltstemmer.
Særlig på en dag som i dag. Fortsatt hverdag. Mat skal spises, så rekker ungen kanskje en is, før han raser avgårde til siste fellesspilling med korpset.
Litt bedre i helgene når vi i det minste blir sittende en stund. 

Jeg står igjen med opprydningen. Som er kjedelig nok når det skal ryddes av kjøkkenbordet og løftes over på benken og inn i oppvaskmaskinen.

Måltider ute er digg. Men styret rundt er masete. Og så er det herlig at sommeren er her!


onsdag 10. juni 2015

PC-pute

Jeg sitter mye i sofaen med laptopen. Det er både varmt på lårene og klønete. Så jeg fant ut at skjærefjølene ikke lenger dugde og fikk meg en skikkelig pc-pute.


Det som jeg egentlig ikke visste hva het og som jeg kalte fangpute, ble en pc-pute fra http://www.littxtra.no/ - retro blomster.

Jeg liker denne butikken. Den er tuftet på sosial samvittighet. De hadde butikk på mitt nærsenter før, dessverre la de ned, så jeg ble veldig glad da jeg fant igjen de kule tingene på nett.

Men tilbake til pc-pute. For en fabelaktig oppfinnelse. Life is good. 



søndag 7. juni 2015

Loppemarked

I helgen har det vært loppemarked. Dugnadene er ganske greie i korpset til duden. Det er ett loppemarked om våren og ett om høsten. Et av Norges største også faktisk.

Det er en slitsom helg. Fredag ettermiddag og kveld bæres det inn fra containere og pakkes opp og ryddes og rigges.

Lørdag morgen klokken 10, løper folk som gale inn. Mange rutinerte loppekunder, de vet hva de vil ha og hvor de finner det.
Dagen forløper stort sett i virrvarr og pruting, de fleste koselige og blide. Når markedet stenger, er det å hente flere varer i containere, rydde, kaste, rigge til. 
For oss ble det et fullverdig måltid fra McDonalds og føttene høyt...
I dag kreket vi oss opp, følte oss som 120 år i kroppen og dro avgårde. 

Igjen en morsom dag, fine folk.
Og ikke minst et fantastisk samhold med andre foreldre. Det er utrolig å se barna selv deltar, at de selger lodd og er med på avdelingene med vester og pengevesker. Det er flott å se hvordan de selv bidrar til inntekter for sin egen fritidsinteresse.

Når undertegnede nå en gang har omgåttes masse folk, så villle det ikke være helt meg uten litt furting og snurping. For eksempel... når man går på loppis, så skjønner jeg at man vil se hva som er inni esker, pakke opp soveposer og se hvordan ting ser ut. Det jeg ikke forstår, er at man bare slenger det fra seg og endatil tråkker på det etterpå. Jeg forstår heller ikke hva slags skatter man tror kan åpenbare seg i en eske med spillekort.



Legger ved en kul film fra lørdagen. Jaggu fikk ikke jeg bli med på filmen også...

onsdag 3. juni 2015

Ferdig med våronna?

Foto: rb.no
I dag er det skoklefallsdagen. Nå skal våronna være ferdig, spenn skjækene fra hesten og slipp den på beite.

Her har epletreet tatt seg et hvileår, løvetannavlingen blir massiv (ikke lett å klippe plen når det aldri tørker opp), men våronn har det ikke blitt mye av, må jeg innrømme.

Skoklefallsdagen er mest en merkedag på Østlandet. På kysten kommer våren gjerne tidligere og onna var ferdig i slutten av april eller mai. 

Men drittvær eller ikke, våronn eller ikke... det er tredje juni. Sommeravslutningene hagler på, hverdager fortsatt, men de rykkes ved, Det skal sommertures og roes ned før ferien.

Ellers forstyrres hverdagen min at det ikke kommer avis før utpå dagen for tiden. Åååå... så irriterende å ikke få Aftenposten og lokalavisen til frokostkaffen. Jeg er et vanedyr. Men jeg har også vært avisbud i mange år... så jeg klager ikke. Enda... Hmpf!


I postkassen min før kl. 06. Takk!

tirsdag 2. juni 2015

Ja, det er drittvær

Jeg er absolutt for varme, solfylte somre, jeg. Like mye som andre. Jeg synes også våren er sen og at det blir litt mye regnvær. Jeg savner også grillkvelder og lyse sommerkvelder på terrassen. For all del. Jeg blir også våt på beina og frisyren blåser til helvete. 
Men - blir det bedre av å klage på været? Må vi snakke om det hele tiden?
Jeg var i rimiposten forleden, og tror du ikke hun som ekspederte meg la ut om skrekkelig vær.
I et serviceyrke er det vel også ganske vanlig å la kunden eller gjesten slå an tonen.
Man kan si at man ikke har mye å klage på siden man må klage på været.... men altså.
Været skal jeg tåle, men jeg klikker snart av all klagingen på det. Vi kan ikke gjøre noe med været, men vi kan faktisk justere hvordan vi håndterer det. Pr. akkurat nå, er vel halvparten av Facebook-statusene på feeden min, om været.

Været er rævva. Det regner, det er kaldt, det blåser og vi lengte etter sommer. Alle enige? Fint!
Ferdig snakka!